Denne kronikken er publisert på tv2.no.
Generalsekretær i Norsk Bransjeforening for Onlinespill Carl Fredrik Stenstrøm er representant for de utenlandske, ikke-regulerte spillselskapene, og gjennomfører i disse dager en koordinert mediekampanje. Målet er å få politikerne – fremfor alt Høyre i forkant av deres landsmøte – til å skrote den norske pengespillmodellen og bytte den ut med en lisensordning som sender pengene til eiere på Malta, eller kanskje i Luxembourg. Deres interesse er selvsagt å tjene mest mulig penger på at flest mulig gambler bort mest mulig.
Det er en ærlig sak at de utenlandske spillselskapene er ute etter å tjene mest mulig penger på nordmenns pengespill. Men da bør man også være ærlig med at det er målet! Det som er problematisk, er å late som at det ikke går på bekostning av spillavhengighet, på bekostning av ansvarlig spill, og på bekostning av en solidarisk overskuddsfordeling hvor 100 prosent av overskuddet tilfaller samfunnsnyttige formål i Norge.
Stenstrøm påstår at en innføring av en lisensmodell for pengespill i Norge, vil skape mer penger til overskuddsmottakerne – ved å gi dagens ulovlige utenlandske spillselskaper «lovlig» tilgang til det norske spillmarkedet med sine problematiske og aggressive casinospill. Det han ikke forteller, er at det vil måtte skje ved at flere vil måtte spille bort mye mer penger.
Årsaken er enkel. Først skal private eiere hente ut store overskudd til egne lommer, mens man hos Norsk Tipping betaler ut hele overskuddet til gode formål. Differansen kan bare dekkes inn ved et større samlet tap, med mer pengespillproblemer som resultat. Norske spillere vil på denne måten finansiere rike utenlandske investorer fremfor frivilligheten i Norge.
Stenstrøm hevder også at Norsk Tippings spillinntekter – justert for inflasjon – har vært nedadgående de siste årene. Det som er riktig, er at overføringene fra Norsk Tipping til samfunnsnyttige formål i perioden 2014-2024 har økt med 3,6 milliarder kroner. Om man tar hensyn til prisstigningen, har det vært vekst i åtte av ti år, og overføringene har aldri vært høyere enn i 2024. Sammenligner vi med 2014 har den reelle og inflasjonsjusterte veksten vært på over to milliarder kroner i tiårsperioden, en økning på 36 prosent.
I Norge er antallet spillavhengige halvert på fem år, ifølge Nasjonalt kompetansesenter for spillforskning (SPILLFORSK) ved Universitetet i Bergen. I Danmark med lisensmodell for de farlige spillene, er antall spillavhengige mer enn fordoblet i samme tidsperiode.
Dersom spillselskapenes argumenter om økt overskudd og ansvarlig spill er korrekt, hvorfor er det ingen overskuddsmottakere i Norge som kaster seg over en modell som vil gi dem større overføringer? Og hvorfor advarer sterke aktører på ansvarlighetssiden, som Actis og Blå Kors, mot å gå bort fra den norske pengespillmodellen? Og hvorfor har Høyesterett konkludert med at den norske modellen oppfyller ESA og EUs krav til å være et virkningsfylt sosialpolitisk virkemiddel?
Eksemplene på spillselskapenes uheldige praksis er mange. De sendte for eksempel 1500 reklamespots i døgnet inn til norske tv-skjermer til tross for at reklame for spill var forbudt i Norge på det tidspunktet. De fortsetter med lokkebonuser, og med VIP-behandling og free spins. I Norsk Tipping brukes egne data over spillvaner til å beskytte deres kunder mot spillproblemer, mens hos spillselskapene brukes de samme dataene til å få deg til å spille mer.
I Norge har det heldigvis vært bred og sterk politisk oppslutning om på best mulig måte å regulere de verste utslagene, slik at samfunnet kan hindre de skadelige konsekvensene av pengespill, forebygge problemene, sikre ansvarlig gjennomføring og å legge til rette for at overskuddet helt og holdent går tilbake til samfunnsnyttige formål.
For norsk idrett og alle andre overskuddsmottakere er svaret enkelt. Dagens pengespillmodell sikrer ansvarlighet og gir forutsigbare rammebetingelser for idrett og frivillighet. Som Norges største barne- og ungdomsorganisasjon er det viktig at vår finansiering kommer uten merkostnaden med økte spillproblemer i befolkningen, og med forutsigbare, oversiktlige tilskuddsordninger som treffer hele vår organisasjon.