Welhaven skriver i VG at selv om en søknad er godkjent, er det ikke juridisk bindende for staten å utbetale pengene. Det han ikke tar i betraktning, er at denne manglende forutsigbarheten skaper en skjevhet som i praksis favoriserer de som har økonomiske muskler til å håndtere risikoen.
Det er udiskutabelt at Norge har et stort behov for flere idrettsanlegg. Dette behovet er spesielt prekært i økonomisk svakere kommuner, der både ressurser og muligheter til å finansiere nye prosjekter er begrenset. Når forutsigbarheten i tildelingen av midler svekkes, øker risikoen for at de med økonomiske ressurser – de rike kommunene – vil kunne sikre seg en større andel av midlene. De mindre ressurssterke kommunene blir derimot sittende på gjerdet, usikre på om de tør å satse på prosjekter som kan stå uten finansiering i årevis.
Viken idrettskrets har i sitt høringssvar vært tydelige på at forutsigbarhet er avgjørende. Når man har gått gjennom den omfattende prosessen med å søke om spillemidler, og søknaden er godkjent, må det være en realistisk forventning om at midler faktisk vil bli utbetalt.
Konsekvenser av manglende forutsigbarhet
La oss tenke oss et scenario uten forutsigbarhet i spillemiddelordningen:
- Ulik tilgang på midler: Ressurssterke idrettslag og velstående kommuner vil i større grad kunne sikre seg midler, mens fattigere aktører faller utenfor.
- Økonomisk risiko: Kommuner og idrettslag som starter prosjekter i forventning om at midler vil komme i fremtiden, kan ende i alvorlige økonomiske problemer hvis pengene uteblir.
- Tidskrevende prosesser: I noen kommuner vil prosjekter bli satt på vent i årevis, uten klarhet i om eller når de vil motta støtte.
Kort sagt: De som har råd til å ta risikoen, vil søke om midler og ofte få dem. De som ikke kan tåle usikkerheten vil ikke søke, og ikke heller bygge. Resultatet er at midlene til slutt går til de som allerede har økonomiske fordeler – mer til de rike!
Behovsprøving og faktabasert prioritering
Vi mener også at det er avgjørende å styrke behovsprøvingen i systemet. Når prosjekter settes i kø uten hensyn til samfunnsnytte og folkehelse, risikerer vi at midler ikke går til de mest nødvendige anleggene. Viken idrettskrets har i sitt høringssvar lagt vekt på at når en søknad er godkjent, må det være sikkerhet for at midlene kommer. I tillegg mener vi at det må utarbeides bedre behovsanalyser som tydelig viser hvor det er størst behov for nye anlegg. Per i dag er kunnskapsgrunnlaget for svakt, og det mangler en kvalitetssikret og enhetlig oversikt over anleggssituasjonen.
Hvis staten nå velger å ikke forutsigbar finansiering gjennom spillemidlene, må de være ærlige: Er målet om idrett for alle fortsatt prioritert? Hvis svaret er ja, må staten heller stille med penger fra statsbudsjettet for å oppfylle målet.
Vi mener at diskusjonen må handle om å etablere en faktabasert og rettferdig spillemiddelordning, der godkjente prosjekter er basert på et reelt behov hvor man kan stole på at midlene kommer. Å skyve ansvaret over på kommuner og idrettslag vil gjøre det dyrere for dem, og vanskeligere å oppnå statens mål – idrett for alle.