I Vestfold og Telemark lever 13,6 prosent av alle barn i fattige familier. Dette utgjør 10 141 barn, barn som allerede har falt utenfor organiserte fritidsaktiviteter eller som står i stor fare for å gjøre det.
Allerede før pris- og rentegaloppen startet for halvannet år siden var det mange barnefamilier som strevde med å få endene til å møtes. Nå har skyhøye strømpriser, en boligrente fortsatt på vei opp og rekordhøye matvarepriser festet grepet om familieøkonomien.
Situasjonen for idrettslagene er ikke ulik. Økte strømpriser har gitt rekordhøye kostnader og generell prisstigning i samfunnet har nådd bunnlinja til idrettslagene.
Mange idrettslag står derfor i en umulig situasjon: Samtidig som et økende antall familier sliter med å betale barnas medlemskontingent, presser inflasjon klubbøkonomien til et bristepunkt hvor det er uunngåelig å øke den samme medlemskontingenten.
Denne spagaten må kommunen hjelpe oss å unngå. Samtidig som idretten må være sitt ansvar bevisst og holde kostnadene nede, må det offentlige komme høyere på banen.
Det finnes allerede en rekke støtteordninger og tiltak initiert av det offentlige som kommer idrettslag og lavinntektsfamilier til gode. Disse må likevel styrkes kraftig hvis vi skal unngå at flere faller utenfor idretten på grunn av krevende familieøkonomi.
Hva må kommunene gjøre
Kommunene må aktivt bruke statens løsning om fritidskasser og vurderer lokale varianter av fritidskort for barn og unge. Dette er det heldigvis mange kommuner som praktiserer allerede, men langt i fra alle. De som allerede har innført slike ordninger bør sørge for at de tilføres friske midler, ikke kun fra statlige og private støtteordninger, men også fra kommunens eget budsjett.
Da Kulturministeren fordelte den ekstraordinære bevilgningen til idretten på 125 millioner tidligere i år, øremerket lavinntektsfamilier, stakk bykommunene i Vestfold og Telemark av med store deler av potten. Dette var fordi fordelingsnøkkelen «premierte» kommuner med mange barn i lavinntektsfamilier. Gledelig, men samtidig trist.
For å kunne inkludere barn i fattige familier, spesielt de som bor i områder med levekårsutfordringer, må kommunene samarbeide tettere med idretten og øvrig frivillighet. Vi kjenner godt til de positive effektene av deltakelse i idrett og andre organiserte fritidsaktiviteter, og betydningen dette har for å utjevne sosiale forskjeller. I et langsiktig samfunnsøkonomisk perspektiv er det liten tvil om at å investere i barn og ungdoms oppvekst har store positive ringvirkninger for samfunnet og personene det gjelder. Men, det må handles nå.
Bua og andre utlånsordninger er heldigvis et vanlig syn i de fleste av fylkets kommuner. Likevel må kommunene styrke ordningen ved at de blir bedre kjent, får utvidet åpningstider og mer utstyr.
Uten inntekter til å dekke grunnleggende kostnader vil ikke idrettslagene være levedyktige. Derfor er vi avhengig av medlemskontingentene. Samtidig ønsker idretten at alle skal kunne delta, uavhengig av familiens økonomi. Uten et ekstraordinært krafttak fra kommunen og tettere samarbeid med idretten blir det umulig for oss å nå dette målet.
I den forestående valgkampen utfordrer vi derfor alle politiske partier til å synligjøre hva de skal gjøre for å imøtekomme idrettens behov, slik at kommunens innbyggere – og idretten – vet hva de får igjen for sin stemme når de går til valgurnene 11. september.