Heldigvis ser staten fortsatt ut til å klare seg.
Norsk velstand bygger blant annet på de funn som i sin tid ble gjort på bunnen av Nordsjøen på 60-tallet. Den gang vi hadde råd til vaktmester, helsesøster og tannlege på skolene. Der andre nasjoner har statsgjeld kan du og jeg glede oss over at vi har nærmere 20 000 milliarder kroner i «oljefondet», noe som tilsvarer mer enn åtte ganger statsbudsjettet vårt.
Likevel sliter norske kommuner og fylker rundt om i landet.
Idretten i Rogaland er en del av den store frivilligheten i samfunnet. Her skapes tilleggsinntekter til staten, blant annet gjennom at vi samler inn penger for å betale vår moms, om enn ikke med glede. Trøsten får være at frivilligheten får tilbake en skjerv av momsen, dersom staten tar seg råd til det. Men aller viktigst. Idrettslagene skaper gode sosiale felleskapsarenaer, og tilbyr fysisk aktivitet, for en fjerdedel av befolkningen, på hver haug og hammer rundt om i fylket.
Idretten er et sted å høre til.
Tusenvis av frivillige tar på seg kapteinsbindet hver dag, året rundt.
Dette gjør de fordi det fortsatt ligger i den norske folkesjela at man vil og skal delta på den dugnaden. En dugnad vi i idretten selv tror handler om idrett, men som i realiteten bidrar til folkehelsa. På et foredrag om folkehelse for noen år tilbake ble det presentert tall som viste at det kan koste like mye å følge opp én ungdom på institusjon som det koster å drifte en flerbrukshall i året. Like fullt opplever vi at kommuner og fylkeskommuners handlingsrom for frivilligheten strupes, fordi vi ikke faller inn under kategorien «lovpålagte» tjenester.
Vi «ikke-lovpålagte» i frivilligheten representerer i trange tider en mulig salderingspost, når kommuner og fylker har mer enn nok med de lovpålagte oppgavene.
Idrettsanlegg det kan dokumenteres stort behov for foreslås nå skjøvet ut i tid, og i verste fall helt ut av de kommunale økonomiplanene. Støtteordninger og driftstilskudd for idrettslagseide anlegg foreslås kuttet. Gratisprinsippet for bruk av idrettsanlegg utfordres. Støttebidrag til vår innsats for de som står utenfor er i spill. Skoletilbud på videregående skole for morgendagens toppidrettsutøvere foreslås rasert, eller fjernet.
Vi vet at frivilligheten har mange støttespillere blant kommune- og fylkespolitikerne.
Spørsmålet er hva nasjonale myndigheter som lager lovene nå burde gjøre? Det er nærliggende å spørre om løsningen skal være å «lovpålegge» også frivilligheten vi alle er så stolte over? Eller gjøre som enkelte leger tar til orde for. Få idrett og fysisk aktivitet inn på blå resept, slik at idrettslagene, i denne dyrtiden, kan holde kostnadene for medlemmene nede?
Vi frykter at de langsiktige kostnadene for statlige budsjetter vil bli langt større enn de besparelser våre folkevalgte i kommuner og fylkeskommuner nå sitter å vurderer for å få sine budsjetter i balanse. At dette er «andre budsjetter» kan ikke være en unnskyldning. Vi lever alle i ett og samme lykkeland.
PS! Idrettens verdiskaping er på over 40 milliarder kroner. Kommuner- og fylkeskommunenes bidrag utgjør i følge Kostra-tallene rundt 6 milliarder kroner, inklusiv bidragene til å bygge idrettsanlegg som både skoler, publikum og idretten benytter. Overskuddet fra Norsk Tipping er rundt 3,5 milliarder kroner til idretten. Av dette går rundt 2 milliarder av «idrettens kroner» til å bygge de samme anleggene. Resten av samfunnsregnskapet fikser idretten på egen hånd.