Vi ønsker et felles initiativ med fokus på løsninger for å forhindre at økonomi blir en barriere for barn og unges deltagelse i den organiserte idretten.
Idrettskretsen tør å påstå at det er - og må være - en offentlig oppgave å bygge sikkerhetsnett for de av våre innbyggere som ikke «uansett» har råd til å velge å bli med.
Regjeringen tilbyr «krisehjelp» fra sentralt hold, men hva skal egentlig til for å få bukt med kostnadsdriverne i norsk idrett, og hvilket ansvar har - og tar - de ulike aktørene her hjemme for å sørge for at alle som vil kan være med i Rogalandsidretten?
Inghild Vanglo, leder for regional-, kultur- og næringsutvalget i Rogaland fylkeskommune, bekrefter at idrett er en prioritet for fylket. Samarbeidet med fylkeskommunen bidrar i stor grad til idrettskretsens arbeid med å bedre rammevilkårene for idretten i Rogaland. Fylkeskommunen anerkjenner idretten og idrettslagene som en av samfunnets viktigste inkluderingsarenaer, som gir gode og trygge oppvekstsvilkår for barn og unge. Vanglo erkjenner at det må gjøres politiske prioriteringer, og at handlingsrom når midler skal fordeles påvirkes blant annet av de senere års krisepakker og økonomiske etterskjelv grunnet pandemien.
Kommunene er litt ulikt rustet når det gjelder bidrag for å bekjempe økonomiske barrierer. Kartet nedenfor sier noe om i hvor stor grad den enkelte kommune tilbyr støtteordninger til utsatte målgrupper, både nasjonalt og regionalt.
Kilde: AlleMed – Inkluderende Fritid
Internt i idrettsorganisasjonen, jobber våre tillitsvalgte i disse dager frem ny langtidsplan for norsk idrett, den såkalte Idretten Vil 2023-2027. Visjonen er fortsatt idrettsglede for alle. Overordnede mål er livslang idrettsglede og flere store prestasjoner. Noen vil bli – eller skape – en ny Jesper Saltvik Pedersen eller Erling Braut Haaland. Men ikke alle vil bli best i verden. Kan vi klare å både skape gode sosiale fellesskap, sjebelige folk og gode aktivitets- og konkurransetilbud i ett? Og – hvordan skal vi sørge for at uansett hvilke ambisjoner man måtte ha, skal alle få like muligheter til å drive aktivitet? Uavhengig av kjønn, bakgrunn, livssyn, seksuell orientering, funksjonsnivå - og økonomi.
FOR ALLE - en støtteordning for IL som vil gjøre en forskjell
FOR ALLE er Sparebankstiftelsen SR-bank sin satsing for koordinert innsats mot økonomisk utenforskap. Jannicke Haugan i Sparebankstiftelsen forteller om en todelt ordning som både handler om å dele ut pengestøtte til målgruppen, samt deling av kunnskap om hvilke tiltak som kan hjelpe flest mulig. At man gjør slike tillitsbaserte, enkle og ubyråkratiske ordninger kjent for idrettslagene, viser seg å være en viktig faktor for at dette skal fungere i praksis.
Mange setter også pris på at stiftelsen gjennom FOR ALLE skaper en samlingsplass for aktører som brenner for og arbeider med å inkludere barn og unge. Det ligger stor verdi i å bli kjent på tvers av formål, geografi og sektorer.
Vi er ofte best sammen.
Terje Olsen, rådgiver i den private samfunnsvitenskapelige forskningsorganisasjonen FAFO, har begynt forskning på effekten av innsatsen for å få alle med, gjennom blant annet prosjektet FOR ALLE. Han bekrefter det flere av kveldens aktører sier, at man ser en betydelig økning i antall barn som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt. Dette er en samfunnsutfordring vi må ta på alvor, og som har store konsekvenser for stadig flere barn og unge. Desto viktigere er det at ikke dyrtid og dårlig økonomi hindrer barn og unge å delta i idrett. Fattigdom i kombinasjon med mye fritid er farlig.
Så, hva vet man så langt om tiltak som virker? Jo – blant annet ser man at geografisk rettede innsatser har god effekt. Dette er gjerne lettere i byer, hvor man har spesifikke områder som er mer belastet, og hvor man kan rette tiltak direkte og treffe «alle».
Vi kan også med fordel lære av eksisterende velfungerende ordninger som bruk av familierabatter, redusert avgift ved deltagelse på flere tilbud, dekke avgifter for lavinntektsfamilier, samarbeid med instanser som NAV, arrangere byttedager og praktisere makspriser på utstyr mm. Dette er ordninger som fjerner eventuelle stigma ved å ikke peke på den/de enkelte.
Slik gjør vi det i Karmøy
Kultursjef (og tidligere styreleder i Rogaland idrettskrets), John Arve Hveding, forteller om Aktivitetskortet i Karmøy kommune. Dette er en søknadsbasert ordning for utdeling av kommunale midler til barn av familier med betalingsutfordringer. Målet er å legge til rette for lavinntektsfamilier for deltagelse i aktiv fritid, hvor midlene kan brukes til eksempelvis gratis inngang på ulike arrangement, kino, museer, svømmehaller, dekning av kontingenter osv. Flyktninger som kommer til Karmøy får automatisk utdelt Aktivitetskortet, men kommunen bekrefter at antall «vanlige», norske familier som har behov for økonomisk hjelp til å delta på fritidsaktiviteter er sterkt økende, og at kommunen nå må sette av betydelig mer midler dersom de skal nå ut der det er behov.
... og i Haugesund
Folkehelsekoodinator i Haugesund, Marthe Svantesvold, forteller om Fritidskortet i Haugesund. I to år var Haugesund utvalgt i en nasjonal prøveordning hvor alle barn i kommunen uansett økonomisk situasjon fikk tildelt 2000,- kr i året til deltagelse i fritidsaktiviteter. I kjølvannet av dette, utviklet kommunen selv Fritidskassen i 2022. Dette er en tillitsbasert ordning hvor organisasjoner og instanser sender faktura til kommunen som dekker kontingent og utstyr for deltagelse i idretten for de som trenger det. Svantesvold forteller om rekordmange henvendelser og store mørketall. Det er fortsatt vilje og evne i kommunen til å prioritere og avse midler til dette, men ordningen kan ikke løse alt. Det er essensielt å jobbe med holdninger og bevissthet rundt kostnadsjaget på mange arenaer hvor barn og unge befinner seg.
Avslutningsvis får vi et tankevekkende og konkret innlegg fra Ottar Eide, generalsekretær i Norges Ishockeyforbund. Han erkjenner at det er ekstra krevende å finne frem til norske familier som strever. Det finnes støtte, men en uoversiktlig jungel av ordninger.
Hovedutfordringen til de lokale ishockeylagene er at det innebærer mye reising, også for de yngre utøverne. Deltagelse i turneringer og kamper er betydelige kostnadsdrivere, og man legger merke til at flere nå bare vil/kan være med på hjemmekamper. Et av forsøkene på å holde reisekostnadene nede, har vært å tilrettelegge for kamper 3 mot 3 slik at man kan spille mer lokalt. Det jobbes også godt, helt fra landslagshold, med holdningsskapende arbeid i forhold til en aksept for å benytte brukt og lånt utstyr. Eide problematiserer gapet mellom stadig høyere forventninger om kompetanse, kvalitet og profesjonalisering på klubb- og trenernivå, og det faktum at ingen skal betale for det.
Vi er altså flere som må vise handlekraft i arbeidet mot målet om at alle som ønsker skal få mulighet til å delta i Rogalandsidretten. Torsdagens møte peker på mange veier mot målet; eksempelvis gratis utleie av idrettsanlegg for barn og unge, særskilte støtteordninger tilgjengelig for utsatte grupper, fokus på mindre kostbart utstyr, gjenbruk og utlån, edruelige medlems- og treningskontingenter, og begrensede kostnader tilknyttet reising til kamper, cuper, stevner og turneringer.
Hvor flinke er idrettslag, særkretser og særforbund i forhold til økonomisk måtehold? Dette skal vi følge opp i tiden fremover, hvor vi inviterer til debatt, møteplasser og samhandling med en felles målsetning om idrettsglede for ALLE.