Etter at rapporten «Idrettsglede for alle. Arbeid for mangfold og mot rasisme» ble lansert, har det kommet flere sterke reaksjoner, også fra våre tillitsvalgte i idrettslagene som ikke føler seg verdsatt for den jobben de gjør hver eneste dag for å fremme inkludering i sine idrettslag.
Jeg vet at ildsjeler, trenere, ledere, idrettsforeldre og -besteforeldre over hele landet bidrar. Dere gjør en fantastisk innsats for at alle barn skal kunne være med i idrettslaget, og ofte en ekstra innsats for de som ikke har foreldre som kjenner norsk idrett fra egen barndom.
Dørstokken kan være høy
De fleste barn er i dag aktive i idrett i en periode. Idrett har dermed for svært mange blitt en del av den norske oppvekstarenaen, der fellesskap og lokal tilhørighet skapes. Det er denne kulturen vi gjerne vil inkludere alle i. Men selv om vi tenker at vi er åpne og inkluderende, er det mekanismer og kulturelle koder som gjør at dørstokken inn i felleskapet kan være høy, både blant aktive, men særlig på trener- og ledersiden.
Vi erkjenner at det gode inkluderingsarbeidet som gjøres i barne- og ungdomsidrettene ikke automatisk gjør at vi speiler samfunnet på alle nivåer. Det viser rapporten tydelig.
Jeg har hørt folk si «men innvandrere har ikke lyst til å gå på ski», og jeg forstår at personer som ikke har vokst opp med snø, synes skigåing er rart, uvant, fremmed og kanskje mindre attraktivt. Men vi bør ikke akseptere at noen av oss skal bestemme at barn med mørk hud ikke synes det er gøy å gå på ski, eller drive med hundekjøring, eller for den del at barn med lys hud ikke skal kunne spille cricket. Dette må både barn og voksne få bestemme selv. Jeg vil at alle idretter skal gjøre en ekstra innsats for at alle kan føle seg hjemme hos dem. Skal vi lykkes med mangfold i aktivitet, er vi samtidig nødt til å jobbe for å få til bedre mangfold blant trenere og ledere.
Full forvirring om begrepsbruk
Begrepet «strukturell rasisme» ble blåst opp i mediene etter fremleggelsen av forskningsrapporten forrige uke.
«Strukturell rasisme» er et begrep som kan bety flere ting. Det kan brukes om bevisst ekskludering av personer basert på etnisitet, landbakgrunn og hudfarge, men det kan også brukes om strukturer der konsekvensen er at personer med minoritetsbakgrunn i praksis har mindre mulighet til å delta enn de med majoritetsbakgrunn, uten at det er noen som ønsker at det skal være slik. For idrettens del er det den siste typen strukturell rasisme/diskriminering som forskerne ser tendenser til. Dette er noe vi i idretten må være åpne for. Vi må alltid utfordre oss selv på om vi kan bli enda bedre, og vi kan ikke være fornøyd med «status quo» når vi ser at vår organisasjon ikke er i samsvar med utviklingen ellers i samfunnet.
Godt utgangspunkt
Kunnskapen vi nå har fått vil gjøre det enklere å ta tak i de utfordringer og svakheter som rapporten synliggjør. Det forebyggende arbeidet mot rasisme og andre former for diskriminering må styrkes i trenerutdanningen, og idrettens nulltoleranse for diskriminering og trakassering må synliggjøres. Vi skal bli bedre til å informere om regelverk, varsling og håndtering av varsler.
Sist, men ikke minst, må vi styrke rekrutteringen av personer med minoritetsbakgrunn både på utøversiden og til lederfunksjoner og styreverv i norsk idrett, slik at idretten sitter med mer kunnskap om de utfordringer og barrierer som barn, unge og voksne med minoritetsbakgrunn kan oppleve i samfunnet og i idretten. Det siste er vi alt i gang med gjennom å oppfordre valgkomiteer til særlig å ivareta mangfoldperspektivet.
Jeg opplever at idretten viser et genuint ønske om å være gode på dette området. Det er et meget godt utgangspunkt! Jeg tror at frivilligheten og møteplassene den skaper er viktige bidrag for gode lokalsamfunn uavhengig av kultur og bakgrunn. Vi mener at nettopp idrett kan være et slikt lim i samfunnet, på tvers av ulike kulturer. Men da må vi også invitere flere med både på treninger og i verv, slik at vår visjon «idrettsglede for alle» gjenspeiler seg i praksis.