- Navn: Martin Fossli
- Bosted: Asker
- Idrett: Ishockey
- Trener: Frisk Asker / Norge GU16
Martin Fossli imponerer når han reflekterer over egen trenerstil og hvilken betydning det har for utøverne.
Da Martin selv sluttet å være aktiv i ishockey for 10 år siden, ønsket han fortsatt å være en del av sporten og miljøet. I dag er han trener på NTG Bærum/Frisk Asker, i tillegg til å være hovedtrener for Norges GU16-landslag i ishockey.
Talent er overvurdert. Jeg tror på at det er de utøverne som trener mest og med høyest kvalitet som blir best. Jeg er opptatt av å legge til rette for et miljø der resultater ikke blir målt på antall seire og tap, men hvem som har størst utvikling over tid. Jeg tror at man er nødt til å være lidenskapelig og entusiastisk som trener for å skape et sånt miljø. Om vi som trenere viser at vi er lidenskapelige med det vi vil formidle, vil utøverne også vise den samme lidenskapen.
Jobben min som trener handler først og fremst om å hjelpe unge mennesker å nå målsetningene sine. Det mest utfordrende ved å være trener er å være tålmodig med utøverens utvikling. - Invester i langsiktig utvikling kontra kortsiktige resultater. Jeg er opptatt av å gi spillerne autonomi i egen utviklingsprosess, og at jeg fungerer mer som en fasilitator enn en som kun forteller utøveren hva hun eller han gjør feil. Dette gjør at resultatene ikke kommer umiddelbart, men forhåpentligvis vil følelsen av selvbestemmelse bidra til at utøverne kjenner på at utviklingen er deres egen. Utøverne jeg trener skal ikke prestere best når de er 16 år, men de skal bli litt bedre hver eneste dag.
Kommunikasjon er det aller viktigste verktøyet jeg har som trener. Kommunikasjonsrekken fra det jeg observerer med mitt trenerøye, til det jeg kommuniserer med språk, til det utøveren oppfatter og deretter handler etter, er lang og innviklet. Derfor er jeg opptatt av å ha et felles språk med utøverne der alle har en felles forståelse for de ordene og uttrykkene vi bruker på trening og i konkurranse. Måten jeg og utøverne kommuniserer på skal være tydelig og ærlig, men samtidig også optimistisk.
I starten av min trenerkarriere var jeg den treneren som strebet etter at treningene mine skulle se perfekte ut fra tribunen. Treningene mine var ekstremt strukturerte, og det var lite rom for variasjon. Struktur ser bra ut. Foreldre, og mange spillere, liker rette køer, pasninger som går fra A til B hver gang, start på fløytesignal og stopp på fløytesignal. Sånn spilles ikke ishockey. Ishockey er kaotisk. Hvorfor kan ikke jeg som trener legge opp til flere kaos-elementer i mine treninger? Mitt tips til andre trenere som driver med lagidretter er å slippe kontrollen av og til. I de beste øvelsene jeg bruker, gir jeg ikke utøverne fasiten på forhånd - de må selv problemløse underveis i øvelsene. Vi forventer at spillere skal gjøre lesinger og ta valg med pucken under et kaotisk miljø med spillere som flyr rundt på tynne skøyteblad i 20 km/t i kamper - dette må også gjenspeile seg i treningsmiljøet vi skaper. Vi må legge opp til et miljø der utøverne får være kreative og gjøre masse feil. Istedenfor å kjefte på spilleren når han eller hun gjør feil, må vi oppmuntre spillerne til å gjøre flere feil for å så lære av det. Jeg har derfor lært at mitt mål ikke er å lage perfekt strukturerte treninger som ser bra ut for foreldrene som sitter på tribunen, men skape et miljø preget av kaos der utøverne hele tiden må gjøre valg; og forhåpentligvis masse feil som de kan lære av.
Og til slutt et tips til foreldre:
De to viktigste spørsmålene du kan stille barnet ditt etter en trening eller kamp er: «Gjorde du ditt beste?» og «hadde du det gøy?». Hvis svaret er ja på begge disse spørsmålene er det stor sannsynlighet for at barnet ditt har blitt bedre.
Martin har tatt Trenerattesten og oppfordrer alle trenere til å gjøre det samme: