Tidligere frivillige forteller
Les mer om hva tidligere frivillige gjør nå og hvordan Idrettsutvekslingen (tidligere Idrettens fredskorps) har påvirket dem:
Hvem er du?
Birte Sunde Leirvåg, 26 år, bor i Oslo og jobber i Norges studentidrettsforbund. Idrettsfrivillig i Lusaka, Zambia 22/23.
Hva holder du på med nå?
Jeg jobber som idrettskonsulent i Norges studentidrettsforbund. Mine oppgaver består i hovedsak av å arrangere og legge til rette for god gjennomføring av mesterskap, arrangement og konferanser. Jeg har blant annet ansvar for Student-EM til sommeren (EUSA Games) og følger opp arrangører av Studentlekene.
Hva er det viktigste du lærte i ditt år som idrettsfrivillig?
Her vil jeg dele det opp i litt ulike kategorier. Ett år i ny kultur gjør selvsagt at en lærer en del om seg selv. Blant annet gikk det opp for meg hvor utrolig tilpasningsdyktig en kan være/bli i møte med nye kulturer. Både mat, tempo og annerledes måter å gjøre ting på kan være kilder til frustrasjon, men gir også nye perspektiver. Jobbmessig utviklet jeg spesielt min arrangementsforståelse, både hvordan en skaper et godt arrangement for mange deltakere, og at en må ta i bruk de ressursene en har tilgjengelig. Det aller viktigste jeg lærte tror jeg må være at vi er veldig like til tross for at vi er ulike. Idrettsgleden som vises er det aller beste eksempelet på det!
Hva var din største utfordring i året som idrettsfrivillig?
For min del var ulike arbeidsmåter og tempo det som ble den største utfordringen for meg. Som en over snittet rastløs nordmann som er vant til at ting går slag i slag til gitte tidspunkt ble det en litt krevende overgang. Bussen til jobb kunne ta alt mellom 20 minutter til én time, og det å ikke få planlagt dagene eller timene fram i tid var frustrerende for min del. Venting er ikke min sterkeste side, og det blir mye venting i løpet av et år. Samtidig ble det etter hvert noe deilig over følelsen av at ingenting hastet og at alt ordner seg med tiden. En får på denne måten tatt del i mange spennende samtaler og situasjoner som ikke var forventet på forhånd.
Har du et råd til de som vil søke seg til Idrettsutvekslingen?
Mitt beste tips er SØK! Du kommer ikke til å angre. Idrettsutvekslingen er et år fylt med opplevelser, glede, frustrasjon og mestring. Når du først er der nede, si JA! Bli med på ting du ikke har gjort før, vær åpen for at ting blir gjort på en annen måte og ta del i kulturen med hele deg. Hilsen en som trodde hun ikke likte bønner før jeg kom til Zambia og det ble favorittmatretten min som jeg bare måtte vise fram til min norske familie da de kom på besøk!
Hvem er du?
Svein Helge Liknes, 30 år og bor i Oslo. Idrettsfrivillig i 2017/2018 i Mzuzu, Malawi.
Hva holder du på med nå?
Jeg jobber som prosjektleder i Stiftelsen Vålerenga Fotball Samfunn. Her er jeg blant annet trener for klubbens gatelag, har hovedansvar for arbeidsrettet oppfølging av personer med rusbakgrunn, er veileder for ungdom i arbeidstrening, prosjektleder for Community Champions League, som er samarbeid med vårt europeiske nettverk (EFDN), og prosjektleder for et forbildeprosjekt i samarbeid med ulike skoler i bydel Gamle Oslo. I tillegg er jeg ansvarlig for samarbeidet vi har med Idrettens fredskorps og utvekslingen av frivillige her i Vålerenga.
Hva er det viktigste du lærte i ditt år som frivillig?
Det er et spørsmål som er veldig vanskelig å svare på. Jeg tror kanskje det aller viktigste jeg lærte går på kulturforståelse. Alt av opplevelser og historier man møter gjennom året har gitt meg langt større forståelse for folks bakgrunn, kultur og handlinger. Kunnskapsnivået rundt bistandsarbeid og hvilke utfordringer som finnes her er også noe jeg gjorde meg en del erfaringer rundt. I tillegg har jeg lyst å nevne at man lærer mye om seg selv under et slikt opphold. Det å trives i eget selskap, være tålmodig, håndtere frustrasjon og krevende situasjoner er også egenskaper man har fått trenet og utviklet seg på.
Hva var din største utfordring i året som frivillig?
Min største utfordring som frivillig var nok alt av inntrykk man gjør seg gjennom et slikt opphold. Som idrettsfrivillig vil man oppleve utrolig mye glede blant barn, unge og voksne. Samtidig med dette vil man også få oppleve en verden som er så ulik den verden man er født og oppvokst i, hvor de fleste har et langt mer krevende liv enn hjemme i Norge. Det er mange skjebner og historier man får ta del i, der mange har behov for hjelp. Det å ikke kunne hjelpe alle man etter hvert blir glad i, er en stor utfordring. Samtidig er det vanskelig å finne ut hvordan man kan hjelpe flest mulig best mulig.
Har du et råd til de som vil søke seg til Idrettens fredskorps?
Vurderer du å søke, så søk! Et år som idrettsfrivillig vil jeg påstå vil være blant de årene i livet som vil utvikle deg som menneske mest, og på en måte lite annet vil gjøre. Dersom du har lyst og ønsker å styrke dine muligheter for å bli en del av Idrettens fredskorps, er mitt råd å engasjere seg og bidra lokalt i ditt idrettslag! Her kan du lære mye, få mange muligheter og utvikle gode forutsetninger for å gjøre en god jobb som idrettsfrivillig.
Intervjuet: September 2020
Hvem er du?
Vilde Larssen Amundsen 29 år, bor i Oslo. Jeg var frivillig i 2016-2017 og var utplassert i Livingstone, Zambia.
Hva holder du på med nå?
Jeg er kontaktlærer for 1. klasse ved Bjørnsletta skole.
Hva var det viktigste du lærte i ditt år som frivillig?
I grunn et vanskelig spørsmål å svare på, fordi jeg lærte så mye. Blant annet hvordan idrett kan samle mennesker på tvers av kulturer og samfunnslag. Jeg var heldig å bli kjent med utrolig mange flotte mennesker gjennom året som frivillig. Inspirerende kvinner fra lokalsamfunnet i Livingstone, men også 7 fantastiske frivillige som jeg dro sammen med fra Norge. Jeg kommer alltid til å være takknemlig for året i Zambia.
Hva var din største utfordring i året som frivillig?
Største utfordring var å være langt borte fra familie og venner.
Har du et råd til de som vil søke seg til Idrettens fredskorps?
Bare gjør det! Det er en opplevelse og erfaring for livet som du alltid kommer til å huske.
Intervjuet: September 2020
Foto: Kristine Folland, Norec
Hvem er du?
Jon Eivind Sivertsen, 33 år gammel og jobber for Norec i Førde. Var utplassert i Zambia i 2014-15.
Hva holder du på med nå?
Jeg jobber som programrådgiver i Norec. Vi bevilger penger til utvekslingsprogrammer, slik som Idrettens fredskorps. Min jobb går ut på å veilede og støtte mottakerbedrifter, -virksomheter og -organisasjoner slik at de kan gjennomføre gode og effektive utviklingsprosjekter med pengene Norec tildeler.
Hva var det viktigste du lærte i ditt år som frivillig?
Viktigheten av at noen står på for å levere det vi ser på som selvsagte deler av et samfunn. Slik som fotballtrening for både barn, unge og voksne, vedlikehold av turstier, korps, politiske organisasjoner. Friheten vi har til å bruke krefter og penger på disse aktivitetene i Norge er helt utrolig. Vi må ikke glemme at disse tingene koster noens tid og engasjement. Det tar meg over i dagens utbrudd: Støtt ditt lokale idrettslag! Gå på kamp, oppfør deg skikkelig mot dommeren, kjøp en ekstra vaffel, ta et verv, betal en kontingent, stem på et parti som ser verdien av alt som gjøres der ute.
Hva var din største utfordring i året som frivillig?
Å finne min plass i en organisasjon jeg visste lite om hvordan fungerte. Det er alltid utfordrende å finne ut av hvordan en arbeidsplass fungerer, selv hjemme i Norge. Det tok lang tid å forstå at løsningene på lokale utfordringer er langt mer kompliserte enn man ser ved første øyekast. Men med tålmodighet, kommunikasjon og planlegging, nytter det å få til endringer. Man må starte i det små og prøve å skape endring og engasjement på klubbnivå, og kanskje til og med enda lenger ned, gjennom uformell idrett og andre møteplasser.
Har du et råd til de som vurderer å søke seg til Idrettens fredskorps?
1. Gjør det! Søk med en gang.
2. Vær nysgjerrig.
3. Prøv å ha noen små lokale prosjekter som du forplikter deg til å gjennomføre, og lek deg med idéene til de store prosjektene. Det kan skje!
Intervjuet: September 2020