Beatrice er et forbilde for mange unge jenter rundt i verden – både på og utenfor rugbybanen, og frontet for noen år siden #tryanstopus-kampanjen i Norge: Kampanjen er en del av den verdensomfattende kampanjen #tryandstopus fra World Rugby for å vise at alle kan spille rugby.
– Jeg elsker rugby og fulgte som liten jente spillet fra sidelinjen mens brødrene mine spilte, men fant ikke helt plassen min. En av brødrene mine fikk gult kort på banen og det var da jeg så en mulighet: Jeg kunne dømme! Det er ikke mange kvinnelige dommere, men jeg hadde en drøm fra start og tok lisens som 16-åring.
Det trigger meg både at det er så få kvinnelige dommer og at de fleste rugbyspillere egentlig ikke liker dommere: Jeg har bestemt meg for å gjøre noe med begge deler. Jeg elsker å dømme, det er en spennende måte å være involvert i sport, selv om dommeren ofte blir sett ned på. Det må vi forandre. Dommeren er en viktig del av sporten.
I mine første kamper slet jeg med å oppnå respekt. Jeg var en tynn liten jente, som skulle ut på banen og dømme etter hvert krevende kamper. Mange lo av meg i begynnelsen, men etter hvert forandret det seg.
Hardt skadet
Veien til en internasjonal karriere har ikke kommet lett til for Beatrice: I 2016 ble hun så hardt skadet på banen at hun kunne endt opp i rullestol.
– Jeg nektet å gi opp, selv om veien tilbake var hard. Jeg måtte trene meg opp etter skaden jeg pådro meg, og i tillegg måtte jeg trene mye mentalt, slik at jeg ikke skulle være engstelig på banen.
Episoden endte med at rugbyspilleren som skadet henne er utvist på livstid fra rugby.
– Hvordan endte du opp i Norge?
– Jeg har en internasjonal karriere med mye reising. Min utdanning måtte tilpasses jobben som dommer, så studier i medisin ble byttet ut med en bachelor innen sport.
Beatrice har en international master in Health and Physical Activity ved University of Rome Foro Italico. Studiene førte henne videre til en master i Sport psychology and Management fra Norges Idrettshøgskole (NIH).
– På NIH var jeg med å forske på kvinner og trening under svangerskapet. I Norge fant jeg også kjærligheten og bor nå med min samboer i Oslo.
– Hvordan ser din treningshverdag ut?
– Som dommer må vi trene som idrettsutøvere, i tillegg til å forberede gjennom mental trening. Som dommer leder du spillet og det er viktig å være fokusert og «på» gjennom hele kampen. Dette krever at jeg er i god form mentalt og fysisk.
For å holde meg i form løper jeg og trener styrke og meditasjon totalt 2 timer hver dag 5-6 dager pr uke.
Før korona så reiste jeg rundt og trente med ulike team i flere klubber. Det er viktig for meg å ha et nøytralt forhold til klubbene for å beholde min integritet som dommer, derfor trener jeg ikke fast med én klubb. Med teamene trener jeg i ulike posisjoner, analyserer spillet og brekker det ned.
Det er viktig for teamene at jeg reiser rundt, da de kan stille meg spørsmål de ikke ellers kan stille på banen. Jeg bruker alltid tid med spillerne på trening, slik at vi bedre forstår hverandre når det kommer til kamp.
– Hvordan holder du deg motivert?
– Jeg finner min motivasjon i å motivere og inspirere andre. Jeg er svært opptatt av å styrke kvinner slik at de kan oppnå det de drømmer om: Jeg ønsker å være forbilde for yngre jenter, hvis jeg kan leve et «drømmeliv», så kan de også. Det er viktig med rollemodeller og jeg ønsker å være et eksempel som kan inspirere andre.
Rugby har lært meg motstandsdyktighet og stå opp for meg selv. Jeg har hørt fra start at jeg som jente ikke kan dømme rugby, men det har gitt meg energi og styrke til å gjennomføre planen om å bli internasjonal dommer.
Mitt beste råd er å omgjøre motstand til energi som kan flytte deg videre og nærmere dine mål: Jeg ble veldig motivert når folk sa at jeg som jente ikke kunne dømme rugby!
Går du med en drøm om å dømme eller spille Rugby? Finn din lokale klubb her.
Norges Rugbyforbund har gitt samtykke til at artikkelen kan gjengis på www.idrettforbundet.no/dommer.