Les Leif Welhavens kommentar «Her er det noe som skurrer».
«Ingen» er uenige i at det er anleggsmangel. Det er mange idrettslag i små og store kommuner som mangler anlegg, og som ikke kan ta imot alle som ønsker å trene og konkurrere i idrettslagene.
Regjeringen har i sin regjeringsplattform sagt at den ønsker å bygge flere anlegg, men har ikke sagt hvordan dette skal gjøres. Departementet har lagt fram et forslag til endringer i spillemiddelordningen. Forslaget løser etter idrettsorganisasjonens mening, ikke utfordringen med å få bygget flere anlegg, men vil tvert imot føre til en reduksjon i anleggsbyggingen.
Norsk idrett består av 55 særforbund og 12 idrettskretser. Vi er ulike organisasjoner og organisasjonsledd som har svært forskjellige ønsker og behov innenfor anleggsområdet. Til tross for dette har 55 særforbund, ti idrettskretser og NIF sentralt valgt å sende inn ett felles høringssvar. Dette gjør vi for å understreke både viktigheten av denne saken og fordi vi har et sammenfallende syn på høringsforslagets innhold. Det er en kraftig og samstemt tilbakemelding på departementets høringsforslag til endringer.
Det er ikke begrepene «etterslep» eller «godkjent søknad» som hindrer anleggsbygging – det er mangelen på politisk prioritering.
Er en aktivitetspark mindre samfunnsnyttig enn en basketbane? Er en ballbinge mindre verdt enn en arena der alt foregår i organiserte former? spør Welhaven. Idrettens svar på spørsmålet er enkelt: Vi heier på alle som ønsker å bygge anlegg som bidrar til økt fysisk aktivitet i samfunnet. Vi ønsker oss flere aktivitetsparker, flere basketballbaner og flere anlegg både for organisert og egenorganisert aktivitet. Ikke glem at idrettslagene har bygget nærmiljøanlegg – anlegg forbeholdt egenorganisert aktivitet – for mer enn 100 millioner kroner i året de senere årene. Ingen andre organisasjoner viser i handling at de er like opptatte av nærmiljøanlegg som idrettslagene.
Idrettsanlegg er idrettens viktigste rammevilkår. Når departementet legger fram forslag som etter vår mening vil svekke anleggsbyggingen, er det klart vi reagerer. Vi vil at lokale prioriteringer fortsatt skal veie suverent tyngst, og vi er sikre på at verken idrettslag eller kommuner bygger anlegg det ikke er behov for. Vi vil at idrettslag som ønsker å bygge anlegg, fortsatt skal kunne ha en visshet om at spillemidlene kommer, slik at anleggene kan bygges nå. Å ta søknader som tilfredsstiller kravene til å få spillemidler, ut av bunken etter tre år, kommer enten til å få negative økonomiske konsekvenser for de idrettslagene som bygger anlegg, eller til å resultere i at anlegget ikke blir bygget.
Welhaven skriver at Norges idrettsforbund «dunker» ni krav i bordet. Det gjør vi ikke, våre ønsker er godt kjent i departementet fra før. Vi inviterer regjeringen med på et samarbeid for å få etablert flere – og helt nødvendige – anlegg, som vi er enige om at det er et behov for. Forslaget inneholder ni punkter – sju av dem handler om endringer i bruken av spillemidlene, de to siste handler om tilbakebetaling av allerede innbetalt merverdiavgift og en økt støtte til klima- og miljøinvesteringer i anlegg. Dette siste punktet er det eneste av våre ni forslag som øker statens utgifter.
Det som skurrer, er manglende samsvar mellom uttalte prioriteringer og vilje til handling. Det som skurrer, er et forslag til endringer i spillemiddelordningen som etter vår mening, ytterligere vil svekke anleggsbyggingen. Det som skurrer, er at idrettslagene og kommunene ikke får den spillemiddelordningen de fortjener, og som stimulerer til økt anleggsbygging. Det som skurrer, er at vi har for få anlegg, og for mange barn som står på ventelister.