Da jeg ble valgt på Idrettstinget på Lillehammer for to år siden hadde jeg sett for meg at jeg kunne bidra til å vise vei for idrettsbevegelsen i årene fremover. Men jeg hadde ikke sett for meg at jeg ble valgt for å finne vei i et helt år nesten uten organisert idrett. Men slik er det dessverre blitt. Hele årskull har mistet sitt tilbud om idrett og pandemien har stengt ned idrettsglede.
Jeg har savnet barne- og ungdomsidretten. Kjernen i vår organisasjon – og fremtiden i den. Bare tenk på «bisvermen» av smilende små rundt en ball på en bane eller i en skiløype. Tenk på foreldre på tribunen, vaffellukt fra kiosken og pizzakvelder på klubbhuset med sjenerte ungdomsblikk over gulvet.
Og så må vi ikke glemme at flertallet av våre medlemmer er voksne. De voksne breddeidrettsutøverne som viser i praksis at idrett er livslang glede, har ikke kunnet drive idrett. Det er et savn for dem, og det er et savn for meg.
Savnet av toppidrett, nærheten til toppidrettsutøverne, heftig hjertebank og store opplevelser, hvor jeg har vært enda mer stolt enn ellers over å være fra Norge og over å være idrettspresident, har vært tydelig
Jeg tenker på dem som skulle vært med i OL og Paralympics i fjor, og på alle dem som også fikk sine internasjonale mesterskap avlyst eller utsatt. Det krever mye å sette drømmen på vent, å stå i forberedelser til noe som kanskje aldri blir noe av. Det å få muligheten til å prestere på den ypperste arena har vært et savn for dem, men sannelig også for meg – og for oss alle.
Mest av alt har jeg likevel savnet å kunne være på besøk i idrettslagene. Der jeg nesten fysisk kjente på kroppen ildsjelenes lidenskap for sitt idrettslag, sitt anlegg og sin klubbdrakt. Der jeg fikk dele tilknytningen som nettopp det idrettslaget har til hele sitt lokalsamfunn. For idrettslagene er limet i lokalsamfunnene.
Samtidig ligger det alltid muligheter i vanskelige situasjoner. For da idretten ble borte, ble det helt klart for samfunnet hvor viktig den er. Det er først når noe blir borte at du blir klar over hva det betyr – og hvor mye det er savnet. Idrett forandrer liv, og fraværet av idrett har bevist det mer enn noensinne.
Jeg tror norsk idrett gjennom pandemien har bevist kraften som ligger i fellesskap og deltakelse. Jeg er overbevist om at idretten er en viktig del av løsningen for samfunnet på vei ut av korona.
Idrett har en egenverdi – gleden over å drive akkurat min idrett, sammen med akkurat dem jeg ønsker å være sammen med – men også en fellesskapsverdi som handler om konsekvensene av å være med. For hver og én, for familier og for lokalsamfunn.
Idretten har vært borte – og vi har alle savnet den.
Slik skal det ikke være, og jeg gleder meg til det er slutt på korona – helt slutt – og jeg igjen kan møte dere, fysisk. Savnet etter idrettens aktive puls har vært stort.
Som i 1861 er Idrettstinget Norges idrettsforbunds viktigste møteplass. Denne helgen skal vi ivareta medlemmenes rettigheter, og minne om pliktene, vi skal kontrollere økonomien, vedta lover og fastsette kursen og veivalget for årene fremover. Idrettstinget skal også velge medlemmer av idrettsstyret, komiteer og utvalg.
Idrettstinget er en institusjon jeg med stor respekt og ydmykhet er en del av.
Idrettstinget er også en påminnelse om at vi må forvalte vårt eget medlemsdemokrati på en skikkelig måte. Tinget er toppen av en pyramide med demokratiske organisasjoner og møteplasser som til sammen er forutsetningene for at vi fortsatt skal kunne være Norges største – og viktigste – frivillige organisasjon.
Det er bare to år siden Idrettstinget på Lillehammer, men det føles ut som om det er mye lenger siden. Tinget i 2019 la igjen flere bestillinger til det nyvalgte idrettsstyret, og jeg skal gi tilbakemeldinger på hva som er gjort i de sakene. Samtidig vil jeg fortelle litt om hva vi har fått av andre utfordringer enn korona i de siste to årene, og jeg skal ikke minst bruke litt tid på å snakke om hva vi har oppnådd.
Men aller først vil jeg takke.
Takk til alle dere og takk til alle medlemmer i norsk idrett som har tålt, taklet og trodd på idretten tvers gjennom hele pandemien. Takk for konkret oppslutning og hjelp til å utforme smittevernregler, egne protokoller og egne rutiner. Lojalt, samlet og solidarisk med resten av samfunnet har idretten vist ansvarlighet, men også en utålmodig tilstedeværelse. Vi har vært en kritisk – og til tider krevende – venn for myndighetene – og det er blitt lagt merke til.
Takk til myndighetene; til kommuner og fylkeskommuner, til regjering og til Storting. Vi er redde for – og personlig frykter jeg for – de endelige konsekvensene av koronapandemien for norsk idrett når det gjelder deltakelse, medlemskap og frivillighet. Jeg vet at nettopp dette også er det som dere alle mest av alt er opptatt av – hver og én av dere.
Derfor, dere, er det i alle fall godt å kunne fortelle om «all time high» når det gjelder de totale inntektene til norsk idrett.
Spillemidlene til idrettsformål blir for 2021 hele 3 230 millioner kroner, 370 millioner kroner mer enn i 2020. Det vil bli avsatt mer penger til bygging av idrettsanlegg i kommunene. Summen vil for første gang på svært mange år redusere etterslepet på finansiering av idrettsanlegg. De lokale aktivitetsmidlene øker med 48 millioner kroner – noe som vil være svært viktig, spesielt i tiden med gjenåpning.
Momskompensasjonsordningene nærmer seg kravet om 100 prosent kompensasjon, og det er signaler om at flere partier vil jobbe for å gjøre ordningene rettighetsfestet. Dette har vi jobbet hardt og målrettet for gjennom mange år, og det begynner å gi resultater.
Selv om jeg vet at kompensasjonsordninger og stimuleringsordninger kommer som konsekvenser av noe vi har mistet, er det på sin plass å takke for at vi har myndigheter som faktisk erkjenner det, og som har gitt norsk idrett til sammen én milliard, tre hundre og femtitre millioner kroner i kompensasjons- og stimuleringsmidler til sammen i hele koronaperioden hittil.
Det er utrolig mye penger, selv om jeg vet at ikke alle er 100 prosent fornøyd.
Vi har også fått store tilskudd fra forskjellige stiftelser, sist 100 millioner kroner til det nye nasjonale toppidrettssenteret – som jeg er helt sikker på kommer til å bli materialisert. Jeg har stor tro på at vi skal få fullfinansiert dette innen Idrettstinget i 2023.
Takk til alle som har bidratt med økonomisk støtte gjennom dette vanskelige året.
Jeg vil også benytte anledningen til å takke partier, regjering og Storting for de vedtakene som er fattet de siste årene for å beskytte enerettsmodellen, og som avklarer og styrker hensynet til ansvarlighet.
Vi vet at det gir og har gitt langsiktige og forutsigbare inntekter til norsk idrett, kultur og frivillighet i over 70 år, men viktigst av alt er at det er en ordning på parti med alle som ønsker en ansvarlig pengespillpolitikk i Norge.
Det siste året og den siste tingperioden har heldigvis ikke bare handlet om covid-19 og om alt pandemien har ført med seg. Norsk idrett er blitt utfordret og med rette blitt konfrontert med områder og temaer der vi fortsatt kan bruke vår plass og vår mulighet i samfunnet på en enda bedre måte.
Idretten er Norges største – og beste – inkluderingsarena, og vi har startet med oss selv.
I og med at det nesten ikke har vært idrettslig aktivitet, er mange utfordringer blitt tydeligere og er blitt løftet frem med tydeligere stemmer.
Jeg vil også her starte med å takke alle de modige personene i vår bevegelse som har stått frem om rasisme, som har våget å være åpne om seksuell trakassering, vold og overgrep. Takk! Det krever mot å stå frem, og jeg lover at vi har lyttet.
Som et eksempel på at vi har respondert på utfordringer, vil jeg trekke frem og skryte av Norges Basketballforbund, som under fjorårets ledermøte tok initiativ til en resolusjon mot rasisme. Resolusjonen og det konkrete arbeidet som vi ble utfordret på både av basket og av kulturministeren, gjorde idrettsstyret mer bevisst, litt mer i forkant og tydelige i ord og handling.
Det er flere organisasjonsledd som har opplevd saker, og som har tatt grep for å håndtere dem og for å forbedre eksisterende rutiner. For eksempel har det vært krevende, vanskelige saker i Rytterforbundet, i gymnastikk og turn, i svømming og sikkert flere andre – saker som er blitt skikkelig tatt tak i.
Det at flere utfordringer er kommet på bordet, har gjort oss mer skjerpet når det gjelder å sette arbeidet med en etisk og trygg idrett på både vår egen og på samfunnets dagsorden.
Dette Idrettstinget skal behandle, og forhåpentligvis også vedta, den største og mest omfattende satsingen på en etisk og trygg idrett noensinne. Vi skal ta stilling til felles etiske leveregler for hele idretten, og til forslaget til etablering av et felles etisk råd.
Idrettsstyret ønsker seg et felles varslingssystem som omhandler hvordan organisasjonen skal håndtere både mottak, behandling og oppfølging av de varslene som kommer til å komme.
Vi skal også diskutere opprettelsen av en felles påtalenemnd som skal sikre en helhetlig og harmonisert behandling av saker i idrettens egne domssystemer.
Alt dette er områder og arbeid som jeg virkelig er stolt over at vi sammen har fått på plass. Takk til Tinget i 2019 for bestillingen. Årets leveranser er starten på en tryggere idrett for oss alle.
Det er mange som erfarer mye om idrettskulturen, eller kanskje idrettskulturene. Mye er også sagt om det å ha og det å være bevisst hvilke kulturer som preger organisasjonens arbeid. På veggen i styrerommet hos salige Henry Ford, hang det visst en plakat som sa at «kultur spiser strategi til frokost».
«Kultur er sånn vi har det hos oss», var ledetråden i arbeidet med en etisk og trygg idrett, og jeg er svært opptatt av å bygge den kulturen vi vil ha – bygget på våre verdier, manifestert i konkret handling. Vår kultur bygges i samspill mellom mennesker, og jeg gleder meg til å bygge denne sammen med dere.
Kultur basert på verdier er kanskje det viktigste vi har, og det viktigste vi gjør.
Vi må bygge på det vi skal stå for hele tiden, og overalt.
I internasjonal sammenheng er de internasjonale representantene, i tillegg til å representere sine organisasjoner, blitt enige om hva vi – og de – skal stå for: Godt styresett, fair play og bærekraft.
Det er viktig å være til stede og ha en mening, nettopp fordi vi kommer fra NIF og fra Norge. Vi er en liten nasjon, men med sterke internasjonale prestasjoner i idrett, både i toppidretten og med vår barne- og ungdomsidrett. Vår stemme skal ikke undervurderes.
Idrettstinget skal diskutere et utkast til felles strategi ved deltakelse, der vi forsøker å forankre noen felles prinsipper vi kan enes om.
Bevisstheten om hva et sterkt internasjonalt søkelys kan ha å si, også for regimer som kanskje ikke innser kraften som kan ligge i en folkelig motstemme, er viktig for oss.
Idrettsbevegelsen engasjerer nesten halve Norges befolkning gjennom medlemskap og frivillighet. Vi knytter alt det fine som skjer i norsk idrett, opp mot utviklingen av organisasjonen – og samfunnet. Jeg ønsker at vi i enda større grad skal evne å sette disse utrolig viktige etiske standardene i samfunnet.
I den sammenheng vil jeg trekke frem to – egentlig tre – ting som kommer til å bli helt vesentlig for oss å sette et ytterligere søkelys på i årene fremover: Mangfold – spesielt kjønnsbalanse – og bærekraft.
Kjønnsbalanse er ikke symbolpolitikk, det er realpolitikk.
Idrettsstyret har satt et ambisiøst mål om at vi innen 2023 skal ha 40 prosent kvinnelige ledere i norsk idrett. Ikke rist på hodet og si at det ikke går – da går det i alle fall ikke.
Nikk i stedet, og finn ut hvordan akkurat du kan ta grep for å få det til i ditt organisasjonsledd. Alle skritt i riktig retning er vesentlige. Å styre mot ambisiøse mål gjør at vi sammen tar dette innover oss – for det er faktisk ikke noe alternativ.
Dette er et felles anliggende, og det vil overraske meg veldig om ikke denne organisasjonen får til dette. Fordi det er halvparten kvinner og menn, dere.
Målet er satt for å være inspirasjon til endring – og vi går mye raskere i riktig retning med et inspirerende og tydelig mål. I inneværende år blir alle organisasjonsledd utfordret til å definere egne, respektive mål og delmål – som kan måles fortløpende.
I dag er 18,2 prosent av styrelederne i idrettskretser, kvinner. 20 prosent i særforbund og 25 prosent i idrettslagene. Vi trenger fortsatt å strekke oss.
Det er et prinsipielt viktig utgangspunkt at alle særforbund har et helhetlig ansvar for alle som ønsker å drive nettopp deres idrett. Idrettsstyret og særforbundsstyrene må ikke slippe opp på bevisstheten om sitt ansvar, også for idrett for mennesker med funksjonsnedsettelser og idrett for mennesker med minoritetsbakgrunn.
Nå har idrettsstyret tatt ny sats og ønsker virkelig å sette et kraftig søkelys på arbeidet vårt med paraidrett, og for å sikre like muligheter for alle – fra barneidrett til toppidrett. Vi er i gang med en helhetlig strategi – PARAdigmeskifte – for paraidretten i Norge 2021-2028.
Strategien bygger på en felles forståelse om at vi er én idrett, med full inkludering, like muligheter, likebehandling, likeverd og lik anerkjennelse. Innenfor fem innsatsområder ønsker vi å sette i verk forpliktende tiltak som kan følges og måles – og som idrettsstyret og jeg vil at idrettslag, særforbund, idrettskretser og NIF sentralt skal ta tak i.
Vi kan heller ikke være bekjent av deltakelse eller representasjon av mennesker med minoritetsbakgrunn i Norges idrettsforbund. Mangfold i vid forstand blir en garantert satsing, nå som arbeidet med et nytt Idretten vil! skal igangsettes. Norge er et multikulturelt land. Det må idrettsbevegelsen reflektere i enda større grad.
Her har norsk idrett virkelig en mulighet til virkelig spille en rolle i å forme fremtidens samfunn – også når det gjelder inkludering av mennesker med minoritetsbakgrunn.
Og til sist, men ikke minst, skal bærekraft og arbeidet med bærekraft bli tydeligere i alt vi gjør.
En folkebevegelse som vår, vil være helt essensiell for å nå flere av bærekraftmålene. Den sosiale bærekraften avhenger av sterke sosiale strukturer – som idrettsorganisasjonen er både samlet sett, og gjennom idrettslagene lokalt.
Vi kan ikke la være å være bevisst hva vi faktisk kan bidra med når det gjelder bærekraft. Det er mye. Og, ord er ikke nok. Handling må til! Jeg har merket meg at flere forbund er godt i gang, og det er veldig positivt. Det er et godt grunnlag for å få på plass et felles fundament og felles fokusområder.
Idrettstinget i 2019 ga idrettsstyret noen klare bestillinger for de to årene vi har lagt bak oss. Det vil jeg takke idrettstinget for. Til tross for at alt ble kastet om på grunn av korona, har bestillingene gitt retning og kraft i det organisatoriske arbeidet.
Tinget for to år siden vedtok også langtidsplanen Idretten vil! Dette er førende for alt det strategiske arbeidet som vi gjennomfører i idrettsstyret.
I årsrapportene for 2019 og 2020 rapporterer idrettsstyret på Idrettstingets bestilling også på modernisering og digitalisering. På tross av pandemi og alt fokus som følge av det, har vi holdt god fremdrift på moderniserings- og digitaliseringsarbeidet i hele idretten. Det vil jeg virkelig skryte av dere for. Vi driver med dette for å møte fremtiden og fremtidens behov for våre medlemmer. Derfor er jeg ganske stolt over å kunne si at det kanskje er på dette området der det organisatorisk har skjedd, og skjer mest akkurat nå.
Jeg er også glad for snart å kunne kvittere ut arbeidet med revisjon av forvaltningsordningene, det vil si at vi oppnår en bedre, mer hensiktsmessig og harmonisert fordeling av hvordan idrettsorganisasjonens andel av spillemidlene blir fordelt innenfor postene 2 – grunnstøtte særforbund, og 3 –barn, ungdom og bredde.
Den første delen av dette arbeidet skal være på plass fra 1. januar 2022.
Takk for et brennende engasjement i denne saken. Jeg vet at det har vært gode samtaler med hele organisasjonen og at det vil være grundige analyser som kommer til å ligge til grunn for de nye ordningene.
Arbeidet med tingsammensetningen er godt i gang, og vil endelig behandles på Idrettstinget i 2023. Alf Hildrum, som gledelig nok takket ja til å lede arbeidet, vil senere på Tinget komme tilbake med en løypemelding for hvor vi står i den saken i dag.
Jeg er også glad for å kunne merke både på dette Idrettstinget, og i det løpende arbeidet, at møteplassgruppens anbefalinger om samhandling på tvers av særforbund og idrettskretser, er i ferd med å bære frukter. Jeg opplever større kunnskap om-, respekt og forståelse for hverandres arbeid, noe jeg ønsker å tilskrive at mer av kontakt og arbeid nå foregår overfor både særforbund og idrettskretser samlet. Vi snakker med hele den sentrale organisasjonen – ikke delt mellom særforbund og idrettskretser.
Og til slutt i «rapporteringen på idrettstingets bestillinger» gjenstår arbeidet med å utrede et fremtidig OL og PL i Norge.
Utvalget som skal kartlegge hvilke premisser som skal gjelde for et slikt søknadsarbeid, er satt ned. Når koronaen slipper taket, vil arbeidet skyte fart og presenteres for idrettsorganisasjonen.
Jeg ser frem til å komme tilbake til dere med dette.
Hva lovet så jeg fra talerstolen på Lillehammer i 2019?
Det var tre ting: Tydelig ledelse, en sterkere samfunnsrolle og bedre rammebetingelser. Vi er vel alle blitt utfordret på alle tre områdene i de to siste årene. Koronapandemien har stilt annerledes, men store krav til tydelig ledelse.
Det er verken sant at kulturministeren spør idrettspresidenten om tillatelse for sin politikk – heldigvis - eller at idrettspresidenten er i lomma på kulturministeren.
Det er en tydelig dynamikk i samspillet mellom bevilgende myndigheter, gjennom kulturministeren, og idrettsbevegelsen med sin autonomi og sine demokratiske beslutninger, basert på gjensidig respekt.
Tidligere redegjorde jeg for hva vi har fått til økonomisk gjennom pandemitiden, men det er også viktig å peke på noen langsiktige gevinster som er oppnådd i rammevilkårene– blant annet gjennom et målrettet og sterkt politisk påvirkningsarbeid fra hele idretten.
Vi er nå ganske trygge på at enerettsmodellen for pengespill er sikret for neste stortingsperioden. Regjering og Storting har sakte, men sikkert, satt opp en grunnmur av forutsetninger for at den norske pengespillmodellen skal få bestå.
Arbeiderpartiet lovte oss alle på ledersamlingen i mars, at de – dersom de danner regjering etter valget – snarest skal sikre idrettens og frivillighetens største ønske: Full og regelstyrt momskompensasjon. De er heller ikke alene om å innse at det har vært en urimelig ordning at frivilligheten skal betale skatt på frivillig innsats. Denne saken kommer vi ikke til å glemme.
Spillemiddeloverskuddet for 2020 gir for første gang på mange år en så stor fordeling til idrettsanlegg i kommunene, at etterslepet på bygging av idrettsanlegg vil gå noe ned. Det er en viktig seier, men vi kan ikke gi oss med det.
Momskompensasjonen til idrettslag som bygger anlegg, har vært 100 prosent det siste tiåret, og gir en sikkerhet til idrettslag som bygger sine egne anlegg.
Vi har startet arbeidet med en nasjonal prioriteringsliste over viktige idrettsanlegg for idrettskretser og særforbund. Et sted å være, et sted å drive idrett, er fortsatt Norges idrettsforbunds viktigste rammevilkår. Anleggsfinansieringsordningen må være så god at vi kan realisere målet om at det skal bygges nok anlegg til at all ønsket aktivitet kan gjennomføres – slik det står i Idretten vil!
Det tredje jeg lovet fra talerstolen i 2019 handler om idrettens betydning i samfunnet. Den har aldri vært tydeligere enn når idretten ikke har vært der. Gjennom mer og bedre idrett, og først og fremst gjennom å sørge for at idretten blir en enda tydeligere foretrukket fritidsaktivitet etter korona, vil vår betydning for samfunnet – både lokalt og nasjonalt – ytterligere bli forsterket. Vi blir enda mer relevante for samfunnet og for gjenåpningen etter pandemien.
Idrettsstyret ønsker at idretten skal være i pakt med tiden og i takt med samfunnsutviklingen. Men vi vil ikke bare følge den, vi vil være med på å lede den!
Om jeg nå skal rette blikket fremover, er det fortsatt ingen mangel på arbeidsoppgaver og utfordringer for idrettsbevegelsen – også utover de jeg tidligere har nevnt.
Aller viktigst og det som er mest presserende, er å sørge for at idretten – hele idretten – ikke blir varig merket, men kommer tilbake etter koronapandemien. Vi vet ikke eksakt ennå nøyaktig hvordan korona har påvirket oss.
Selv om det er uklare signaler, er det all grunn til å være urolig over mulige konsekvenser. Hva har skjedd med idrettsaktiviteten når samfunnet åpner opp? Hva skjer med antall medlemskap? Hva skjer med frivillighet?
Jeg vet at vi alle kommer til å ha et ønske om å møtes i idretten igjen. Jeg vet at vi kommer til å trenge hverandre i samfunnet, mer enn noensinne. Samfunnet kommer til å ha behov for - og lene seg på idrettsbevegelsen, og idretten må være beredt på målrettet å jobbe hardt sammen med myndighetene.
Regjeringen vil legge frem en idrettsstrategi etter sommerferien der gjenåpningen blir et viktig tema. Den strategien vil bli viktig både på kort og lang sikt – og er imøtesett.
Personlig er jeg aller mest bekymret for alle dem som har mistet et arbeid eller en inntekt, og som finner kostnadene ved sine barns idrettsdeltakelse enda litt vanskeligere å takle. Nå er det viktigere enn noen gang å se på egne kostnader og på hva vi kan gjøre for at vi ikke skal miste noen som ønsker å være med hos oss.
Som tidligere nevnt har jeg stor tro på at et nytt nasjonalt toppidrettssenter kommer også stadig nærmere. La arbeidet med senteret være symbolet på behovet for fortsatt å være bevisste på Norge som toppidrettsnasjon.
Vi har kunnet være utrolig stolte og glade over de prestasjonene alle våre toppidrettsutøvere har levert de siste årene, men den største garantien for at det skal opphøre – er å ta det for gitt.
Samarbeidet mellom særforbund og Olympiatoppen har gitt resultater, gir resultater og vil fortsatt gi resultater, om vi ikke faller i fellen med å være fornøyde med tingenes tilstand.
Toppidrett er ferskvare og må være i stadig utvikling. Med et søkelys på de viktigste detaljene flytter vi hele satsingen i riktig retning.
Samarbeidet mellom Olympiatoppen og særforbundene ligger til grunn for en modell som stadig leverer. Nå står OL og Paralympics i Tokyo for døren, og jeg er spent på hvordan det hele blir. Men om jeg er spent, er jeg likevel helt trygg på at norske toppidrettsutøvere har forberedt seg så godt som det har latt seg gjøre, og igjen vil gjøre oss alle stolte.
Jeg tror at arbeidet med å styrke idrettsrådenes plass i idrettsorganisasjonen er blitt bedre de siste to årene. Likevel vil jeg ikke slippe perspektivet om at idrettsrådene i enda større grad både skal være og skal føle seg som en viktig og inkludert del av idrettsfellesskapet.
Det siste området som jeg ønsker å trekke frem og som jeg tror blir viktig for oss, er å samarbeide med skole, andre organisasjoner og med myndighetene om å styrke fysisk aktivitet i hverdagen. Idretten kan sammen med kommunene, spille en rolle i å skape fysisk aktive lokalsamfunn gjennom at idrettslagene lykkes enda bedre med å nå ut til dem som ikke finner dagens tilbud helt i tråd med hva de ønsker.
Samtidig tror jeg personlig at daglig fysisk aktivitet i skolehverdagen, er viktig for samfunnet, viktig for folkehelsen – og viktig for idrettsbevegelsen.
Idrettsstyret vil også rett etter tinget sette i gang med å lage en ny langtidsplan for hele norsk idrett. Idretten vil – eller kanskje Idretten vil mer – skal legges frem på Idrettstinget i 2023 og skal være det nye veikartet for neste tingperiode og videre fremover. Det blir den viktigste idrettspolitiske veiviseren for den idrettsutviklingen vi ønsker oss de neste årene.
Om dette tinget ikke helt markerer slutten på pandemien, er vi i alle fall på vei ut av den. Dette tinget er begynnelsen på gjenåpningen, begynnelsen på veien tilbake.
Jeg vet at vi sammen skal bygge idrett, bygge organisasjon og bygge fellesskap – ja, dere, vi skal bygge idrettsgleden videre.
Takk til alle dere delegater som gir av deres tid til idrettsorganisasjonen. Takk for at dere stiller her for nok en gang å gi råd, bestemme veivalg og rette inn arbeidet i vår felles egne organisasjon, Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité.
Jeg oppfatter en svært positiv drive i organisasjonen. I løpet av disse to årene har jeg tatt initiativ til å møte alle presidenter og alle idrettskretsledere. Noen møter har måttet skje digitalt på grunn av korona, men jeg har møtt de øverste tillitsvalgte i alle særforbund og idrettskretser, og jeg har lært av dere alle.
Snart er vi i gang med besøk over hele landet igjen – det første kommer allerede neste uke. Nettopp møtet med engasjerte idrettsvenner er det som inspirerer meg aller mest.
Takk til idrettsstyret for to gode år med interessante, men også krevende diskusjoner og veivalg. Takk for engasjement, for bidrag og for til tider veldig hard jobbing.
Takk til min viktigste samarbeidspartner og medarbeider i organisasjonen.
Karen Kvalevåg som fra 1. juli skal videre til andre viktige oppgaver for seg selv og for samfunnet, har vært enormt viktig for idrettsstyret og meg. Jeg hadde ikke kunnet ønske meg en mer engasjert, dyktig og tilstedeværende generalsekretær.
Hennes administrasjon, hennes medarbeidere, er fagfolk som har levert så det holder i disse to årene. De har stått på for idrettsstyret, men først og fremst for norsk idrett.
Jeg tror at de aller fleste andre arbeidsplasser burde misunne oss medarbeidere som til de grader gløder for jobben sin – som ikke tilfeldigvis også er deres interesse, nemlig idrett.
Jeg skal takke deg av senere, Karen, men fra tingets talerstol: Lykke til videre.
Det er også en glede fra denne talerstol å ønske Nils Einar Aas velkommen som ny generalsekretær i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité. Du skal nå ha Norges viktigste jobb innenfor idrett og frivillighet. Jeg vet at du gleder deg, og det gjør vi også!
Nå skal vi i gang med selve Tinget og jeg ønsker alle hjertelig velkommen til Idrettstinget i 2021. Lykke til med forhandlingene.
