Når Erling Braut Haaland scorer hattrick i Champions League og Karsten Warholm dominerer på friidrettsbanen, vekker det stor nasjonal oppmerksomhet. De er noen av de få som kommer gjennom det trange nåløyet i de store verdensidrettene. Og de får godt betalt for det. Men de store øyeblikkene vi ser regelmessig på tv-skjermene, representerer bare toppen av isfjellet av norsk toppidrett. Hundrevis av toppidrettsutøvere presterer i verdenseliten i mindre kjente idretter. Der er virkeligheten helt annerledes.
Idretten er en heltidsbeskjeftigelse for mange av disse utøverne. Å satse på toppidrett lar seg ikke kombinere med annet heltidsarbeid. Og tallene er urovekkende. 54 prosent av Olympiatoppens stipendutøvere i sommeridretter og 44 prosent av vinterutøverne har en inntekt under EUs fattigdomsgrense.
Utøverstipendene uendret siden 2010
Olympiatoppen deler årlig ut utøverstipender. Disse fordeles på tre nivåer; A-stipend på 120 000 kroner, B-stipend på 70 000 kroner og utviklingsstipender på 60 000 kroner. Dersom utøvere har en inntekt over en gitt terskelverdi, bortfaller stipendene.
Stipendene kan gjøre en stor forskjell for utøverne. I flere idretter er et profesjonelt støtteapparat med trenere, fysioterapeuter og andre fagpersoner sentrale forutsetninger for å lykkes. Det er kostbart å drive toppidrett. Utøverne er derfor takknemlige for at vi har en slik stipendordning.
Det er imidlertid uholdbart at størrelsen på stipendene har stått stille siden 2010. Ingen lønnsmottager hadde akseptert å ikke få lønnsjustering på 13 år. Justert for konsumprisindeksen er et A-stipend på 120 000 kroner i dag verdt omtrent 35 prosent mindre enn i 2010. Dette er uverdig.
Toppidrett krever hardt arbeid og dedikasjon fra særforbund, Olympiatoppen og mest av alt fra utøverne selv. Men skal vi fortsette å oppnå resultater i verdenstoppen, er gode rammebetingelser viktig, og konkurransen på verdensscenen blir tøffere for hvert år. Dette bør gjenspeiles i utøverstipendene.
Norsk idrett skulle gjerne økt stipendene, men det ville medført at vi bruker mindre på andre deler av idretten som er minst like viktig.
Norske politikere er aldri langt unna, når de skal sole seg i glansen av gode idrettsprestasjoner. Men de er ikke like taleføre når de blir bedt om å bidra til å skape flere slike opplevelser i fremtiden. Toppidrett er en investering i stolte, norske idrettsøyeblikk, nasjonal identitet, forbilder for barn og ungdom og i en nasjonal prestasjonskultur. Det er ingen utgift.
Ta stipendordningen inn i statsbudsjettet
Vi mener at løsningen er å ta utøverstipendene inn i statsbudsjettet, slik det var fra 1978 og en tid fremover. Det er en slik ordning som i dag anvendes i kultursektoren. I 2023 ble det tildelt 440 millioner kroner til kunstnerstipendordningene over statsbudsjettet. For fire av stipendordningene utgjør stipendene et årlig beløp på om lag 300.000 kroner. I kunstnermeldingen som ble lagt frem 9. juni i år ønsker regjeringen også en opptrapping av Statens kunstnerstipend. Vi kan ikke se argumenter for hvorfor en slik ordning skal gjelde for kultursektoren, men ikke for toppidretten.
Vi foreslår derfor at vi vender tilbake til en modell hvor stipendene utdeles over statsbudsjettet. Idrettens posisjon som samlende kraft, og som en arena hvor forbilder skapes og drømmer realiseres, er noe vi burde beskytte og støtte opp om. Vi oppfordrer myndighetene til å erkjenne sitt ansvar og hvor Kulturdepartementet i samarbeid med Norges idrettsforbund utformer en stipendordning som utøverne fortjener.