Selv om vi avholder dette ledermøtet digitalt, er vi heldigvis på vei ut av de strengeste begrensningene for idrett i Norge siden krigen. Barne- og ungdomsidretten har steg for steg åpnet opp og kan nå drive daglig aktivitet og trening som før.
Konkurranse- og toppidretten må leve med tomme tribuner og endrede konkurranseformer en stund til, men gradvis kommer vi til å få idrett som vi var vant til å oppleve den. Om 11 dager starter Eliteserien i fotball, to uker etter det også Toppserien for kvinner. Til høsten håper vi på å kunne glede oss over friidrett, dans og kampsport på normalt vis, og når vintersesongen starter kan vi forhåpentligvis se tilbake på koronatiden – om enn med en sterk oppmerksomhet på at det fortsatt er smittevern som gjelder, og med nye vaner for sosial distanse og sosial omgang.
Dere; koronakrisen gir også muligheter – og dem skal vi ta! Vi skal gjenåpne idretten i glede og i visshet om at vår samfunnsnytte, vår inkluderende og nærmiljøbyggende funksjon igjen vil bli bevist.
Det er mange, også i Norge, som lever av idretten. Da tenker jeg ikke bare på alle ansatte og alle som allerede er innenfor idretten, men også på alt idretten skaper i de ulike lokalsamfunnene.
Likevel åpner vi nå idretten først og fremst for de aktive og dem som lever for idrett. Vi åpner for alle ildsjeler og frivillige som gir av sitt overskudd og sitt engasjement for andre, gjennom idrett. Vi åpner for alle som lar seg engasjere av idrett, og som sover med drakta på om natta. Vi åpner for alle som lengter etter å heie nettopp på sitt lag, på sine helter, i sin idrett.
Jeg stortrives fortsatt! For ett år siden ble jeg gitt tilliten og ble valgt som styreleder i norsk idrett. Og om det er noen som lurer på det, jeg stortrives i rollen.
Ingenting motiverer meg mer enn gleden av å møte idretten, besøke idrettslag, delta på arrangementer og kamper, og møte forskjellige særforbund, idrettskretser, idrettsråd, barn, unge og folk på gata. I alle disse møtene får jeg bekreftet hvor omfattende og viktig idretten er for folk, og for det norske samfunnet.
I midten av august var jeg til stede på landets største møteplass med politikere, organisasjoner, media og ellers alt som kan krype og gå i norsk samfunnsliv, i Arendalsuka. Jeg, som relativt fersk idrettspresident, møtte personer, institusjoner og organisasjoner som er viktige for norsk idrett. Etter 50 halvtimes «speed dating-seanser» på dekket av båten «Frida» leid av Agder idrettskrets, helt innerst i Pollen i Arendal, fikk jeg bekreftet størrelsen, kraften, potensialet og nettverket som omgir norsk idrett. Jeg fikk møte «alle», og «alle» ville møte oss.
Kjære idrettsvenner, Norges idrettsforbund – norsk idrett – har en kraft og en posisjon som inspirerer og som forplikter. Mellom næringsliv og myndigheter, mellom den olympiske seierspall og barn i idrettslek favner vi hele det norske samfunnet. En god idrett bidrar til det samfunnet vi vil ha. Den bidrar til gode oppvekstvilkår, gode lokalsamfunn og felles stolthet over idrettsprestasjoner.
I tiden med total nedstenging av Norge har mange sett hvilken viktig rolle idretten spiller når det gjelder folkehelse, folks trivsel og ikke minst inkludering.
Her er jeg overbevist om at vi har et stort uutnyttet potensial til å markedsføre bredden og kraften i hele norsk idrett ytterligere.
Vi skal hele tiden bli bedre. Dere, vi er en av verdens beste idrettsnasjoner og vi skal bli en av verdens beste idrettsorganisasjoner.
Jeg er usedvanlig stolt over den toppidretten som vår idrettsmodell og vår landslagsmodell får frem – på alle måter verdens beste prestasjonskultur, utviklet i samspillet mellom særforbundene og Olympiatoppen.
Vår toppidrett er ranket blant verdens beste målt etter toppidrettens målestokk – resultater. Vi har en toppidrettsmodell som bygger på fellesskap på tvers av idretter, funksjonsevne, forskjellige idrettskulturer og forskjellige tradisjoner. I norsk toppidrett tror vi også på å dele.
Relasjonene i landslagene er en de viktigste grunnene til norsk idretts suksess. Det sterkeste bildet på dette er for meg når Kjetil Jansrud, eller var det Aksel Lund Svindal, akkurat har kjørt ned til bestetid i utfor, og tar telefonen opp til Aksel Lund Svindal, eller var det Kjetil Jansrud, som står på toppen, for å dele erfaringene ned løypa – for å sette sin argeste konkurrent best mulig i stand til å ta fra ham bestetiden.
Denne holdningen og kompetansen må vi evne å ta inn i hele norsk idrett, om vi skal bli verdens beste idrettsorganisasjon. Arbeidet startet vi helt konkret med under ledersamlingen vår i november, og prosessen vil bli videreført på neste ledersamling. Jeg ønsker at dette arbeidet skal gjennomsyre hele idrettsorganisasjonen. Vi er også godt i gang i idrettsstyret.
Norges idrettsforbund har et unikt tilbud i breddeidretten og når ut til nesten alle barn og unge. Vår barneidrettsmodell er unik og tuftet på hensynet til barnet og på FNs barnekonvensjon, og vi ligger omtrent i verdenstoppen når det gjelder antall frivillige som engasjerer seg i idrett. Alt dette er til sammen «verdens beste idrettsnasjon».
Fordi idretten er så omfattende, og fordi den finnes absolutt over hele landet, speiler også idretten samfunnet rundt oss. Samfunnets utfordringer blir idrettens utfordringer – og omvendt.
Derfor adresserer idrettsforbundet med kraft temaer som kan påvirke en etisk og trygg idrett. Vi arbeider målrettet mot seksuell trakassering og overgrep, vi lager tiltaksplaner mot vold og mot økonomi som barriere. Vi dytter alt vi kan på politi og samfunn for at politiattestordningen skal bli så god som mulig. Doping og kampfiksing finnes i samfunnet og blir svart på med antidopingarbeid og virkemidler mot kampfiksing i idretten. Vi vet også at spiseforstyrrelser er et ekstra stort problem i idrett. Derfor er jeg spesielt stolt over at idrettsstyret tok inn Sunn idrett til hele idretten, til alle de 55 særforbundene i fjor høst. Bruk kompetansen om mat, kropp og trening som finnes der.
Alle vi som sitter her, kjenner kompleksiteten og størrelsen til norsk idrett. Vi kjenner spennet mellom frivillighet og profesjonalitet, mellom leken og de olympiske leker, mellom dugnaden og den moderne, digitaliserte idretten. Vi streber hele tiden etter bedre leveranser til idrettslagene og de enkelte medlemmer, etter mer moderne løsninger og naturligvis etter forenkling, forenkling og forenkling.
Koronakrisen har «tvunget» på oss en mer digital hverdag, og vi skal høste lærdommen av disse erfaringene.
Andelen digitale kurs og møteplasser kommer til å være langt større etter koronatiden, enn den var før mars måned. Det betyr mindre bruk av ressurser, mindre reising, og jeg tror også at det kan bidra til enda tettere og hyppigere kontakt og oppfølging.
Idrettsforbundet må forstå sin tid og tilpasse seg dagens utfordringer – tiden etter korona. Vi må evaluere hva vi har gjort under koronapandemien. Både organisatorisk og idrettslig vil idrett sannsynligvis drives på andre måter, på andre arenaer og med andre strukturer enn vi har vært vant til. Og vi skal bygge videre på dette arbeidet med å utvikle idrett innenfor dagens virkelighet.
Takk for hvordan hver og én av dere har stilt opp gjennom koronakrisen og samtidig lagt premissene for tiden etterpå. Jeg tror at vi alle kan dra nytte av den siste tids erfaringer – fra de minste til de største særforbund og på tvers av hele Idrettskrets-Norge. Det vi nå har opplevd, danner et solid fundament bygget på tillit, for fortsatt modernisering av norsk idrett.
Vår store, mangfoldige og sammensatte organisasjon skal bli nyttigere for alle, enklere for alle og mer tilgjengelig for alle.
Nøkkelord for dette er gode møteplasser, enkelhet, felles løsninger på felles utfordringer, deling av informasjon, erfaringer og kunnskap om hva som virker – og digitalisering.
Det er etablert fagteam på tvers av idrettskretser og NIF sentralt for bedre koordinering, samhandling og kvalitet på arbeidet, først og fremst overfor idrettslagene.
Vårt felles planverk – Idretten vil og Idretten skal – får følge av felles prinsipper for organisasjonsstyring. Det er etablert en pilot knyttet til felles regnskapstjeneste for idrettslagene, og det er en tydeligere rolleforståelse mellom idrettskretser og idrettsråd.
Akkurat nå jobbes det med forslag knyttet til enklere tilknytningsform til Norges idrettsforbund. Det foreligger forslag til nye lovnormer for «et enklere idrettslag» og for en eventuell mulighet for direktemedlemskap i regionale- eller sågar et nasjonalt idrettslag.
Arbeidet med digitalisering er viktig – det er svært viktig! At vi selv tar eierskap til vår egen digitaliserte fremtid og veien dit, kommer til å sikre den norske idrettsmodellen!
Det må bli enkelt å bli medlem, å forbli medlem, å kunne engasjere seg som frivillig. Ikke minst må vi gjøre det som er riktig og viktig for idrettslagene våre; vi må sikre eierskapet til data og til selve utøvelsen av idrett, og at mest mulig av inntektspotensialet fra det digitale går tilbake til norsk idrett.
Det er min påstand at vi er godt i gang, at vi har god fart, og at vi er i ferd med å sikre vår posisjon på vegne av organisasjonen. Men arbeidet er komplisert og vil kreve betydelig innsats og fellesskap i årene fremover. Her, i det digitale arbeidet, er jeg glad for at vi tør å satse, og det skal vi fortsette med.
Og, dere, vi følger opp tingvedtakene og trykker på. Jeg er spesielt glad for at idrettsstyret, i nært samarbeid og med god ledelse fra Karen og hennes team, har lagt opp til et kvalitativt og kvalitetssikret løp med gode prosesser for å følge opp vedtakene fra tinget i 2019 for den neste fireårsperioden.
Vi utreder tingsammensetning, har lagt frem en oversikt over roller/ansvar i organisasjonen, og vi jobber med et helhetlig etikkarbeid. På lik linje skal vi starte opp et tilsvarende arbeid når det gjelder bærekraftig utvikling i idretten, det er laget en langsiktig plan for myndighetskontakt, og styret har vedtatt å gjennomføre evalueringen av NIF/NOK inn mot idrettstinget i 2023.
Arbeidet med å fornye forvaltningsordningene, som er en konkret oppfølging av tingvedtak både fra 2015 og 2019, er igangsatt og har skapt et engasjement vi bare kunne drømt om.
Og ja, vi skal fortsette prosessen med å klargjøre mulighetene for et fremtidig OL og Paralympics i Norge i tråd med idrettstingets vedtak. På grunn av korona vil dette arbeidet igangsettes i januar 2021, og vi vil rapportere underveis på tinget neste år.
Vi har med kraft fulgt opp og løftet våre fem fanesaker i alle sammenhenger – også i de politiske partienes programprosesser:
1) etterslepet på finansiering av idrettsanlegg
2) økonomi som barriere for idrettsdeltakelse – herunder innføring av et Fritidskort som fullfinansierer fritidsdeltakelse
3) rettighetsfestet og full momskompensasjon
4) sikre den norske modellen for pengespill
5) en bedre og bredere finansiering av norsk toppidrett.
Idrettsstyret har gitt klare og tydelige innspill til viktige temaer i idrettsmeldingen som kommer, innspill som vil styrke idrettens rolle og posisjon i samfunnet ytterligere.
Meldingen vil være styrende. Gjennom den gir myndighetene rammene for hvordan Norges idrettsforbund kan utvikle seg. Like fullt må organisasjonen, med alle sine medlemmer, selv ta de aller viktigste veivalgene for fremtiden – som en sterk, uavhengig, frivillig og medlemsbasert organisasjon.
Jeg ble valgt på tre ting. Jeg gikk til valg på tydelig ledelse, styrking av idrettens rolle i samfunnet og å jobbe for bedre rammebetingelser. Dette har også vært min ledetråd gjennom det første året.
Som leder blir man evaluert på ledelse – og på konsekvenser av lederskapet. For meg som styreleder er mobilisering av et godt, felles lederskap avgjørende. For man leder ikke alene.
Noe av det første idrettsstyret tok fatt i, var å berede grunnen for hvordan vi, som idrettens overordnede beslutningsorgan mellom Idrettsting, best kunne utøve samlet og god ledelse innenfor rammene av idrettsstyrets ansvar. Vi måtte lære hverandre å kjenne, avdekke styrker, kompetanse og interesser hos hver og én, og bli enige om hvordan vi i fellesskap skal spille hverandre gode. Så kan vi på en best mulig måte lede i fellesskap og forvalte vårt omfattende ansvar, som paraplyorganisasjon for norsk idrett.
Noe, som kanskje kan virke enkelt og banalt, men som jeg mener er hele grunnlaget for å bygge et godt fellesskap, er at vi skal snakke med hverandre og ikke om hverandre. Dette har jeg også vært tydelig på i mine møter med hele organisasjonen. Vi skal være åpne og tåle meninger og synspunkter som ikke alltid er behagelige, eller som kan støte mot egen oppfatning. Slik ville vi ha det – slik har vi det. Vi vil hverandre vel! Vi håper det vil legge gode føringer for samhandlingen i og mellom våre ulike organisasjonsledd på veien videre. Kjernen i norsk idrett er å spille hverandre gode, og det er nettopp dette alt handler om.
Idrettsstyret er godt sammensatt av personer med ulik bakgrunn fra idretten og med forskjellig kompetanse. Felles for oss alle er også at vi brenner for idretten, og har valgt å bruke vårt engasjement i arbeidet som tillitsvalgte. Det gir en utrolig energi og stor styrke.
Vi jobbet med samspillsregler, og vi jobbet med relasjoner til administrasjonen gjennom Karen, og med hvordan vi vil ha det opp mot særforbundene og idrettskretsene. Kort oppsummert kan man si at «Kultur er måten vi gjør tingene på her hos oss». Kultur er også ferskvare, og det må vi aldri glemme.
Jeg opplever at hvert enkelt styremedlem tar sitt ansvar for å være tett på organisasjonen – og om jeg kan skryte litt på vegne av idrettsstyret: Jeg får mange gode tilbakemeldinger på idrettsstyrets engasjement og involvering overfor organisasjonen. Det gleder meg. Jeg deler de positive oppfatningene og gleder meg til fortsettelsen. Og, dere, det er hyggelig med alle de gode tilbakemeldingene jeg får fra mitt styre om dialogen med dere og alt dere leverer.
Fra mitt ståsted har det vært viktig med stor takhøyde, gode diskusjoner og tydelig ledelse for hele organisasjonen. Vi har også bestrebet oss på å være så klare som mulig, i kommunikasjonen overfor ansatte og overfor særforbund og idrettskretser, for å skape trygghet og forutsigbarhet.
Jeg er også sikker på at en anerkjennelse av denne posisjonen vil gjøre det lettere å styrke rammebetingelsene for idretten.
Det er en god sirkel; tydelig ledelse, styrket samfunnsrolle og bedre rammebetingelser.
En samlet, tydelig stemme. I fjor høst tok idrettsstyret og jeg et initiativ overfor alle de 300 internasjonale representantene som finnes i norsk idrett. Sammen ble vi enige om å løfte frem tre områder i alle våre internasjonale møteplasser. Vi skal tydelig og ufravikelig stå for godt styresett, fair play og bærekraftig utvikling. Dette felles ståstedet, denne felles forståelsen gir en sterkere, mer samlet og tydeligere internasjonal stemme fra norsk idrett.
Under kongressen til sammenslutningen av de europeiske olympiske komiteer (EOC) i høst, fikk Norges forslag – sammen med Finland – om krav til representasjon av begge kjønn i styret, gjennomslag etter solid jobbing under møtet, hvilende på vissheten om at dette skulle norsk idrett stå for – sammen.
Koronasituasjonen har naturlig nok preget det internasjonale arbeidet den siste tiden. Men vår vedtatte plattform ligger fast, og jeg ser frem til fortsatt å løfte dette med en tydelig stemme.
Det er en lang vei å gå for å sikre kjønnsbalanse i styrende organer i internasjonal idrett, men jeg ser heldigvis en positiv utvikling. Internasjonalt oppleves det som at vi har kommet langt i Norge. Samtidig, vi må også være ydmyke nok til å kunne anerkjenne andres bidrag og rette opp der vi selv har forbedringspotensial.
Kjønnsbarometeret her hjemme viser at vi fortsatt har en vei å gå for å oppnå reell likestilling i idretten i Norge. Styrking av kvinner og jenters plass og posisjon også i norsk idrett, er et tema som opptar meg sterkt, så den veien vil jeg gå sammen med resten av dere. Til tross for paragraf 2.4, til tross for at vi har kjønnsbarometer og mentorprogram, og etter min mening har verktøyene på plass, klarer vi fortsatt ikke endre kjønnsbalansen i ledelsen i norsk idrett.
Det er en stor utfordring – og mer enn det: Det er uakseptabelt. Her må vi alle ta kraftigere tak for faktisk å gjøre en forskjell og gå foran. Hvis vi vil kalle oss en moderne og tidsriktig organisasjon krever dette ytterligere handling nå!
Dere, tiden uten idrett, som jeg allerede har vært inne på, har vist oss alle hvor viktig idrett er.
Det er ikke bare idrettsstyret, tillitsvalgte i hele idretten, særforbund, idrettskretser og idrettslag som har savnet barneidrett, konkurranser, jubel og gåsehud – savnet å drive med det vi er til for. Min påstand er at samfunnet har savnet idrett.
For noen år siden sa Jonas Gahr Støre, på et seminar om idrett, at han lærte mer om lokalsamfunnet sitt gjennom å være på sidelinjen mens barna hans drev med fotball, enn han lærte på møter i sitt lokale partilag. Sånn er idretten.
Idretten er en gigantisk sum av møteplasser, et nettverk av nettverkere – av barn og unge, og av voksne som bryr seg.
For Norges idrettsforbund er «idrett for bare noen av oss», utenkelig. Vi vil være en organisasjon med ambisjon om å tilby idrett for alle – og idrettsglede for alle.
Jeg vil at vi skal skikkelig stolte! Når vi faktisk når frem til 93 prosent av alle barn og ungdom, skal vi heve hodet med den vissheten, ikke senke det for at vi ikke når 100 prosent. Hvilken annen samfunnsinstitusjon bortsett fra skolen, når slike tall? Ingen! Det må vi være stolte av.
Idretten er et fellesskap der mestring og vennskap er helt sentralt, og der vi møter andre med like interesser på tvers av kultur og bakgrunn. Det er et fellesskap om selve idrettsaktiviteten.
Vi må lykkes med å gi et tilbud til alle som ønsker å være med. Vi må lykkes med å inkludere barn og ungdom som etter pandemien har fått svakere forutsetninger for å delta.
Avslutningsvis vil jeg si:
– Jeg er bekymret for et redusert idrettstilbud etter at vi starter opp igjen, fordi idrettslagene må prioritere strengere.
– Jeg frykter også for at barn og unge ikke kommer tilbake til idrettsaktiviteten de forlot, og at nye barn og unge opplever en høyere terskel for å bli med. Jeg er redd for at mange vil måtte slutte med idrett på grunn av familienes økonomi, og ikke kan prioritere å betale utstyr eller treningsavgifter.
– Idrettsglede for alle innebærer at idretten må bry seg om dette. Vi må i denne ekstraordinære situasjonen skjerpe søkelyset på å senke den økonomiske terskelen for deltakelse, ved å redusere kostnadene, og jeg ber dere om å fortsette å omprioritere ressurser for å beholde alle – selv om situasjonen gjør at de kanskje ikke har råd til å være med akkurat nå.
– Klarer vi beholde enda flere i vanskelige tider, viser vi virkelig frem kraften vår. Da kan vi be om hjelp og samarbeid fra myndighetene for å ivareta dem som nesten uansett vil måtte få litt ekstra bistand for å kunne være med – sammen med de andre.
– Livslang idrett er et prioritert område for oss. Om vi greier å opprettholde et sterkt søkelys på fellesskapene idretten gir, vil vi lykkes enda bedre med å beholde flere av dem som finner veien inn til idretten. Da kan vi lykkes med å skape idrettsglede for enda flere.
Jeg gleder meg til fortsettelsen – ut av korona og inn i de nærmeste årene sammen med dere.
Jeg gleder meg til et forhåpentligvis utbytterikt ledermøte. Takk for oppmerksomheten!
