Kulturminister Abid Raja lanserte kampanjen #BareStopp nå nettopp, og nesten samtidig ble Norges største undersøkelse om holdninger til innvandring, integrering og mangfold lansert. Der fremgår det at hele 84 prosent mener at det forekommer diskriminering i stor eller relativt stor grad i Norge.
Tidligere studier har også pekt på at idretten oppfattes som et lukket miljø og at idrettslag generelt er lite tilpasningsdyktige. Idretten har altså en utfordring! En utfordring er å skjønne at også i idretten er det rasisme.
To måter å bli diskriminert på
Det er ofte to måter en kan finne diskrimineringen i idretten (og andre plasser). Direkte via nedsettende verbale angrep, eller indirekte gjennom usynliggjøring. Mens det første er håndgripelig og kanskje enklere å gripe fatt i, er den andre måten tyst.
Da jeg spilte fotball på Ås IL tidlig på 90-tallet opplevde jeg ofte tilrop fra sidelinjen, iblant fra motstandere også, uvisst om det var direkte rasisme eller om et forsøk på å psyke meg ned. Jeg svarte med å valse litt med motstanderen. Da ga de seg!
Å ikke bli sett er minst like sårt, og vanskeligere å peke på fra gang til gang. For alle kan være enige om at jeg eller en utøver ikke skal bli utsatt for nedsettende tilrop. Men hvordan kan en vite årsaken til at en ikke ble innstilt til et styre?
Denne måten er kanskje verst, fordi du vet ikke hvor du har de usyngelige «trolla». Jeg merker det når det er usakligheter og ubegrunnet kritikk mot min egen person, kan oppleves som en «heksejakt» og at man kritiserer deg og arbeidet ditt bare fordi man ikke liker deg.
Der er det kun statistikk som kan si at idretten har en utfordring også her. Den er klar, og den sier at færre fra minoritetsbefolkningen blir med i styrer. Hvis noen med minoritetsbakgrunn er med i et styre, er den ofte alene. Slik er det også i styret i Viken idrettskrets. Der er jeg alene. (Men her er jeg heldigvis godt ivaretatt, føler meg inkludert og satt stor pris på.)
Idretten må ta ansvar!
At idretten som organisasjon ikke har opplevd så mange saker kring rasisme betyr ikke at rasisme ikke forekommer i norsk idrett. Idretten speiler samfunnet på godt, og dessverre også vondt. Vi må altså ta innover oss at det finnes rasisme i idretten. Og at den er nærmere enn det vi ønsker å se eller tro.
Når omtrent hele Norge erkjenner at det finnes diskriminering må en også forvente at også den største folkebevegelse tar et ansvar for å snu situasjonen. Idretten har en unik posisjon og et godt grunnlag for å skape mer aktive holdninger mot rasisme. Eller sagt på en annen måte: Idrettens verdigrunnlag kan brukes aktivt for å fremme positive måter å snakke sammen på, og for å inkludere – ikke ekskludere.
Det er viktig at vi får økt kunnskap
Skal en løse en utfordring må en ha mer informasjon og kunnskap. Men å være bevist at det på generell basis finnes rasisme og diskriminering i norsk idrett er ikke nok. Det er for enkelt å si: Jo da det finnes, men ikke her hos oss. Viken idrettskrets ønsker derfor min tidligere styrevenn (han satt i Forbundsstyret og jeg i regionsstyret i Norges Cycleforbund) Kulturminister Abid Rajas utfordring av idretten velkommen; vi trenger en rapport. Men vi må gjøre noe mer også. Jeg ønsker å spille inn noen forslag til løsninger:
Men enda viktigere å gjøre noe!
Jeg fikk høre fra en kollega i administrasjon i Viken Idrettskrets at i svensk idrett har de etablert en visselblåser-tjeneste. Det synes jeg er en god måte å gjøre det enklere å si ifra om hva som en mener er galt. Det er ofte vanskelig for et individ å melde ifra om kritikkverdige forhold. Den terskelen kan vi gjøre mindre.
Vi mener også at det kan være en god idé å gjøre akkurat som Idrettsforbundet gjorde i samarbeide med Redd barna. Vi går sammen og lager og distribuerer et kurs. Idretten er kanalen for budskapet, og Antirasistisk senter er leverandør av et kurs eller informasjonsmateriell. Vi i idrettskretsene følger opp idrettslagene i vårt verdiarbeid, der har vi mulighet til å komme tett på lagene.
For selv om tidligere forskning har vist at det er vanskelig å endre holdninger så må vi aldri gi opp med å være på banen, være tettere på, og være der hele tiden. Jeg tror at det er mulig, fordi jeg har selv opplevd å få muligheten i idretten. Det er jeg takknemlig for. Jeg føler meg inkludert i det jeg liker å gjøre best, og jeg har mulighet til å påvirke.
Jeg sier derfor: #BareStart med #BareStopp!
Med vennlig hilsen,
Samir Tawfiq, styremedlem i Viken idrettskrets