Kari Fasting slår likevel tidlig fast at ingen ting tilsier at idretten er mer utsatt enn andre samfunnsgrupper.
- Vi har ingen holdepunkter for å konkludere med at omfanget av krenkelser er høyere i idretten enn på andre arenaer i samfunnet, sier Kari Fasting.
Hun har ledet prosjektgruppen sammen med førsteamanuensis Siv Gjesdal og forsker Nina Sølvberg, alle fra Norges idrettshøgskole, og ansatte i Norges idrettsforbund. Prosjektet har fått økonomisk støtte fra Den internasjonale olympiske komité.
Det overordnede målet med undersøkelsen er å kartlegge unge voksnes erfaringer med psykiske- og fysiske krenkelser og seksuell trakassering.
- Vi ønsket å skaffe til veie mer informasjon og kunnskap som kan være til nytte i norsk idretts forebyggende arbeid mot, og håndtering av, ulike typer krenkelser i organisert idrett, sier Kari Fasting som presenterte funnene i undersøkelsen på NIH tirsdag 11. juni.
56 prosent har opplevd en eller flere krenkelser
Totalt 1261 medlemmer i norsk idrett i alderen 18-30 år svarte på den anonyme undersøkelsen om omfanget av krenkelser, hvem som har utført dem, hvor det har skjedd og om disse hendelsene ble rapportert inn. Undersøkelsen viser at 56 prosent har opplevd en eller annen form for krenkelse minimum «en eller to ganger» sist år.
I alt hadde 47 prosent opplevd psykiske krenkelser, 25 prosent hadde vært utsatt for seksuell trakassering, og 21 prosent hadde opplevd fysiske krenkelser. Det er ingen signifikant forskjell mellom kvinner og menn i forekomst av psykiske og fysiske krenkelser.
- For alle tre formene for krenkelser fant vi at yngre hadde opplevd flere krenkelser enn eldre. Den største risikofaktoren for å ha blitt utsatt for psykiske krenkelser var å bruke 11 timer eller mer per uke på sin hovedidrett. For fysiske krenkelser var det å bruke mest tid i en lagidrett, og for seksuell trakassering var det å være kvinne den største risikofaktoren.
34 prosent av kvinnene, og 19 prosent av menn, rapporterer om seksuell trakassering. Nesten ingen har svart at de har vært utsatt for seksuelt press og/eller overgrep.
Videre viser undersøkelsen at personer med innvandrerbakgrunn har opplevd flere psykiske krenkelser (60 prosent) enn den øvrige norske befolkningen (45 prosent), noe som spesielt gjaldt for menn.
Hvor skjer krenkelsene?
Flest opplever krenkelser på trening og konkurranser i regi av sitt idrettslag, idrettskrets eller særforbund. Mannlige trenere, instruktører og utøvere er de som oftest utsetter andre for krenkelser. Konkurranseidrettsutøvere rapporterer oftere om krenkelser enn de som ikke deltar i konkurranser.
Hvem utfører krenkelsene?
Fysiske og psykiske krenkelser utføres først og fremst av mannlige trenere og instruktører, mens mannlige utøvere oftest utøver seksuell trakassering. Det er nesten ingen dommere eller helsepersonell, og svært få idrettsledere, som utsetter deltakerne for krenkelser, sier Fasting.
Mange snakker om hendelsene, men få melder de inn
Undersøkelsen viser også at det er cirka 60 prosent av de som har opplevd krenkelser som har sagt ifra eller snakket med noen om sine opplevelser. Flest rapporterer om psykiske krenkelser, mens langt færre rapporterer om fysiske krenkelser. Ca 20 prosent har varslet om hendelsen ved å kontakte ledere eller andre tillitsvalgte, gått til politiet eller brukt idrettens MittVarsel.
Av de som ikke har varslet, eller snakket med noen om krenkelsen, oppgir 79 prosent at de ikke gikk videre fordi de tenkte at det ikke var noe å varsle om.
Større fokus på forebygging
Basert på resultatene foreslås følgende fire anbefalinger i rapporten.
- Vi foreslår et større fokus på forebygging av psykiske krenkelser. Det bør utarbeides felles retningslinjer for forebygging av alle typer krenkelser. Det bør gjennomføres større omfangsundersøkelser og samtidig bør man søke mer kunnskap om spesielle grupper; kvinnelige toppidrettsutøvere, trenere, dommere, ikke-heterofile, innvandrere, personer med funksjonsnedsettelse. Sist, men ikke minst, bør man satse mer på bevisstgjøring og utdanning spesielt av trenere og utøvere, og disse gruppene bør trekkes mer inn i det forebyggende arbeidet, sier Kari Fasting.
Les hele rapporten her