I skyggen av de store og alvorlige hendelsene i verden rundt oss har det tross alt gått veldig godt, for de fleste av oss heldige her litt øverst på kloden. I dette et av verdens beste land å leve i; Norge.
La oss ikke glemme å være oppriktig takknemlige.
Det heter seg at man kan «snakke opp eller ned renta». Det samme gjelder for idretten og frivilligheten. For oss i idretten her i Rogaland er det også mange ting å glede seg over.
For eksempel at idrettslagene i fylket i sum har tatt tilbake halvparten av de tapte medlemskapene pandemien frarøvet oss, noe som gjør at vi nå teller 145 587 medlemskap.
Heldigvis har vi ikke mistet noen idrettslag eller idrettsanlegg til de skyhøye energikostnadene som har rammet oss alle, men her er det viktig å presisere at faren ikke er over – for noen få av de idrettslagseide anleggene i fylket. Selv om det har vært noe krevende å få innretningen av statlige støtteordninger treffsikre, er det gledelig at også gasskostnader nå tas med i støtteordningen.
Hva kom først, høna eller egget? Under et besøk fra kulturdepartementet nylig reflekterte idrettsrådet i Klepp over hva som kom først; idrettsanlegg eller aktivitet? Uansett hvordan spørsmålet besvares er det vår påstand at dersom det er mer enn en person som driver egenaktivitet så forutsetter det frivillighet, og som hos oss; organisering/organisasjon.
Treenigheten: Frivillighet, anlegg og aktivitet henger nøye sammen
Politisk opplysningsvirksomhet fra idretten, for å opprettholde, eller bedre, idrettens rammevilkår krever fortløpende dialog med våre folkevalgte, i en kontinuerlig prosess.
Like fullt er høstens valg 2023 viktig. Ingen partier er mot idretten, men noen har kanskje mer sammenfallende løsninger med de løsninger idretten selv har behov for. Dette vet idrettslagene alt om. Det samme gjør idrettsrådene. Frivillighet, anlegg og aktivitet er hovedtemaene for kommende kommune- og fylkestingsvalg.
Frivilligheten
Frivilligheten lever i beste velgående, men opplever en «tretthet». Det rapporteres fra flere hold at både media, det offentlige, men også idrettsorganisasjonen selv, må være opptatt av at det skal være enklere å være idrettslag, ikke mer krevende.
Idretten opplever i økende grad forventninger om at frivilligheten skal være stadig mer «profesjonell», og kunne håndtere enhver sak på lik linje med de krav som forventes fra det profesjonelle apparatet til det offentlige selv, og næringslivet.
Dette temaet håper vi at vi sammen kan løfte opp til gode diskusjoner i tiden som kommer.
Anlegg
Anleggssituasjonen lever fortsatt med underdekning, og ventetiden på spillemidler er fortsatt altfor lang. Med en turnover på 1 – 1,5 år på frivillige styreledere i idrettslag er det lenge å vente 3 – 5 år på utbetaling. Dessuten fører det til både ekstra kostnader og ekstraarbeid for frivilligheten. Heldigvis forskutterer stadig flere kommuner midler til idrettslag som venter på spillemidlene, men dessverre ikke alle.
Statens bidrag til idrett kommer som kjent ikke fra statsbudsjettet, men fra overskuddet fra av Norsk Tipping. Totalt utgjør det i overkant av 3 milliarder kroner. Av dette går rundt 1, 7 milliarder kroner til idrettsanlegg. Mindre kjent er det nok at kommunene og fylkene til sammen med bidrar med rundt 6 milliarder kroner via ulike budsjettordninger rundt om i landet, anleggsinvesteringer inkludert. Dette er helt avgjørende for en idrettsbevegelse som har rundt 40 milliarder som årlig verdiskapning, før man legger til betydningen dette har for næringslivet rundt om i de ulike bo- og arbeidsfelleskapene vi kaller hjemstedene våre.
Så lenge det går an for kommuner og fylkeskommuner, uten oljefond, å budsjettere midler til innsats for folkehelsa og samfunnsbygging via frivillighet på de lokale og regionale budsjettene, er det idrettens ønske at også staten bør kunne finne rom til å bedre anleggssituasjonen via statsbudsjettet.
Aktivitet
Aktiviteten er effekten av at vi har frivillighet, areal og anlegg. Drivkraften er summen av de tusener av frivilliges indre motivasjon, den ukuelige viljen og evnen til aldri å gi opp. Uansett. Verdiene av dette blir ikke blåst opp på avisforsidene slik som skattelistene.
Målet om å ta tilbake alle de vi mistet til pandemien står fast, selv om vi fortsatt har rundt en fjerdedel av fylkets befolkning som medlem i våre idrettslag. 55 særforbund med rundt 200 ulike idrettsgrener representerer et mye større utvalg av aktiviteter enn det som framkommer i media. Aktivitets-utviklingen er varierende. Både store og små idretter mister medlemmer, mens andre øker. Nye idretter vokser gledelig, og kanskje helt naturlig.
Aktivitetene i idrettslagene påvirkes av befolkningens økonomiske situasjon. «Økonomi som barriere» vil, så lenge ikke alt kan være helt gratis, være en relativ utfordring, for idrettslaget, medlemmene og ikke minst de som står utenfor – og gjerne vil være med.
Tall fra Osloidretten viser at idrettslagene har millioner av kroner utestående fra medlemmer med betalingsvansker. Barn og unge er viktigst, men vi vet at mange av de foreløpig ukjente morgendagens talenter også lever under fattigdomsgrensen på 215 000 kroner i året.
Heldigvis har både NAV og kommunene støtteordninger for de svakest stilte. Når vi nå går inn i et valgår er det å håpe at god samhandling mellom idrettslagene/idrettsrådene og kommunene kan bidra til at de mange ulike kommunale ordningene blir kommunisert tydelige til både medlemmer og idrettslagene, og at man i forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget kan samarbeide om å få gode nok løsninger for de som sliter. Enten det er direkte hjelp til de det angår, eller støtte for at idrettslagene skal kunne drive så rimelig som mulig.
Tusen takk til de frivillige som gjør det mulig for en samlet idrett å levere «stolte øyeblikk og bedre folkehelse». Ikke fordi de må, men fordi de vil.
La oss alle ta en velfortjent «time-out», og så møtes vi for «andre omgang» i 2023!
RIKtig god jul!