Det knirker i de blå gulvmattene, en eim av svette er limt inn i veggene, og under det gulskarpe taklyset står 20 unggutter og skyggebokser. Det glinser av muskuløse overarmer, blikkene er intense og fokuserte. De fleste er i tenårene eller tjueårene, med ett unntak: Birger Olsen. Mannen som begynte å bokse i 1946, som ble medlem her i 1952, har bokset 47 kamper, dømt 4000 og jobbet som trener i disse lokalene i mer enn 50 år.
Disse gutta er helt ferdige før jeg gir meg.
– Jeg begynte i 57-kilosklassen i 1946. Og har den samme vekta i dag, sier han og smiler.
I flere år har veteranene vært en like stor del av klubben som den yngre garde, og trent jevnlig ved siden av hverandre i de fredede lokalene på Dælenenga. Men tidens tann er nådeløs: Nå er det omtrent bare Birger igjen.
– Jeg har vært i altfor mange begravelser de siste åra, sier han.
På et banner bak ham i lokalet står det: «Boksing – det er på Dæl’enga du lærer det».
– Lenge møttes vi gamlegutta til trening her, gutter jeg vokste opp med og som var spreke. Men som du ser: Nå er det nesten bare unggutta igjen.
– Men du er med?
– Med? Jeg kjører jo treninga. Disse gutta er helt ferdige før jeg gir meg. «Du er gær’n du, Birger», får jeg høre.
Velkommen til Sportsklubben av 1909. Klubben på Dælenenga sentralt i Oslo har i godt over 100 år, gjennom børskrakk, arbeidsledighet og to verdenskriger, spydd ut boksere og brytere av høy internasjonal klasse. Bak disse dørene har «sp-null-ni » produsert 60 norgesmestere, flere europamestere, samt deltagere i verdensmesterskap og olympiske leker.
En klubb med denne unike historien kan du ikke svikte.
Birger har vært med på store deler av reisen – og er det fremdeles.
– Vi var Norges beste klubb i mange, mange år. Det var like mye en kameratklubb dette, vi vanket sammen på fritiden også. Etter trening pleide vi å sette oss ned og drikke vørterøl. Den gang var det kafé her nede og vektløfting oppe, og da noen slapp vektstanga i gulvet klirret det i flaskene på bordet i etasjen under, sier Birger.
Han har gråsprengt skjegg, spiss nese og et intenst blikk. På høyrearmen har han en tatovering av en seilskute og navnet på kona gjennom 60 år, Inger. I mange år jobbet han som tynnplatesveiser før han ble pensjonist for 16 år siden. Kroppen er imponerende lett og atletisk, med bein tynne som hoppetau, og en spenst og boksehurtighet som flere av de yngre ikke kan matche. Boksing i gamle dager var andre boller, forteller han.
– Det var mange harde og ville kamper, knockouts hele tida. Hanskene var annerledes, med hestehår du kunne flytte på så du traff med bare knokene. Da ble det knekte neser og blomkålører. Jeg har sett mange med ører tjukke som loffskiver.
Det begynte slik: En nabo som hadde lært å bokse i Sverige under krigen tok med Birger og 15- 20 andre unggutter og begynte å bokse i en kjeller i Sandakerveien. Like etter meldte Birger og de andre seg inn i Torshaug IF, men i 1952 gikk han over til Sportsklubben av 1909. Han vant 45 kamper på rad, inkludert finalen i junior-NM, men etter en kamp i en gymsal i Moss så kirurgen ham rett inn i øynene og sa: «Jeg kan bare rette opp nesa di én gang». Da la han bort hanskene og fortsatte karrieren som boksedommer.
Lenge var han ansett som en av verdens beste kampledere. Han har dømt i EM og VM, vært verden rundt. Samtidig jobbet han som trener i klubben, offisielt fra 1962 til 2000, og på ny igjen fra 2004. Da lå klubben nede med brukket rygg, og Birger og andre veteraner samlet 40 tidligere boksere på Olsen Pub og ba om alt fra penger til frivillig innsats for å redde klubben. En av dem som meldte seg var Morten Johansen (55), som nå er trener og daglig leder i klubben. Denne tirsdagskvelden er det han som leder boksetreningen.
– En klubb med denne unike historien kan du ikke svikte. Sakte, men sikkert kom bokserne tilbake til klubben. Som du ser er aktiviteten bra her nå, sier han i en pause.
Like etter dukker en gammel kjenning opp, Svein Ivar Riiser (70), som bokset for konkurrenten Ørnulf. Han er Birgers rake motsetning, et fjell av en menneskeart, en gammel tungvektsbokser som har kjent Birger i en mannsalder. Snart står Svein, Birger og Morten og mimrer om gamle dager, om « Knoken» og «Baggis», og om «Spiker’n», arbeidergutten med sine spesielle slag og lange venstresvinger. For ikke å glemme Langbakk, mannen med de utradisjonelle slagene. Han kunne alle de skitne triksene, og kunne smelle deg i ballene uten å tenke seg om.
– På 1960- og 70-tallet var det 12 bokseklubber i Oslo, med et levende miljø. Nå er det kanskje bare fire klubber igjen, sier Svein. Birger nikker.
– Ja, da var det fart over sakene. På Chateau Neuf, Jordal Amfi og andre store arenaer ble de store kampene utsolgt. Og bokserne var de store idrettsstjerner.
Han roter fram to røde slagputer fra et skap og begir seg ut på matta for å sparre med Amir Bahrami (23). Før treningen hilste alle unggutta på Birger som læregutter hilser på en mafiaboss, med to hender rundt hans hånd og et høflig nikk, og nå er det ingen kjære mor når de skal måles på slagstyrke.
– Mer kraft, gutt! Du er for snill! Bang-bang! kommer det fra Birger. Amir klasker til, hardere og fortere. Birger tar imot slagene som et fjell, bare øreflippene rister.
– Det er bedre! Dette kjenner jeg, kom igjen nå!
Like etter er Amir helt kjørt og henger andpusten i tauene. Da vinker Birger en ny gutt inn i ringen og inviterer ham opp til samme dans. Like etter spør vi hva som er det viktigste han kan lære unggutta om boksing.
– Teknisk boksing. Du må kunne boksingens a-b-c, være lett til beins, få inn slagene – poff-poff – og ha kondis til å holde ut.
– Er boksesporten på vei opp igjen?
– Ja, jeg merker at den er mer populær igjen. Før forsvant mange til kickboksing, men nå virker det som flere kommer tilbake. Nå er det mange aktive og talentfulle gutter her. Brødrene Shamilov, som du ser der borte, gjorde stor suksess i nordisk mesterskap sist uke, med bronse og gull.
Dette gjør Birger før frokost.
Han tar av jakka så vi ser tatoveringen av navnet på kona.
– Kona har kanskje ikke sett så mye til deg i disse årene?
– Nå er det ikke så gærnt, men før ...
Han rister på hodet.
– Da var jeg borte hver dag. I flere år trente jeg i Drammen tirsdag til torsdag, de andre dagene var jeg her og i helgene dømte jeg. Du kan tenke deg.
Treningsøkten går inn i siste fase. Birger stiller seg inntil veggen, mens bokserne samles i en hestesko rundt ham.
– Følg med nå, sier trener Morten stille mens han trekker seg bakover i salen. Siste del av økta er overlatt til Birgers ledelse. De unge ansiktene stålsetter seg, for nå vet de hva som kommer: Melkesyre og åndenød.
– Repeter etter meg, sier Birger, og går i gang. Han begynner med spensthopp, helt opp og helt ned, fortsetter med pushups, og rett tilbake til spensthopp og pushups igjen. Ingen hvile, ingen pause. Deretter setter de seg ned på rumpa, beina strekkes ut 45 grader og hold, hold, hold... Lår og mage får kjørt seg. Birger er stødig som en statue, mens flere av de unge skjærer grimaser.
– Han koser seg nå sier Morten. Han gliser.
– Dette gjør Birger før frokost.