Idretten mottar og forvalter årlig betydelige midler fra det offentlige, fra private og fra idrettens medlemmer. Dette medfører et særlig ansvar.
- Vi har et ansvar for å forebygge, opplyse og utrede egne saker der mistanke om økonomisk kriminalitet foreligger.
- Vi må ha kompetanse og virkemidler til å forhindre økonomiske tap og forhindre omdømmetap.
Enhver kriminell handling blant våre medlemmer er et problem.
Idretten har et ansvar som problemeier. Det er vi som fornærmet organisasjon som først og fremst må forebygge, opplyse og utrede egne saker og erstatningskrav der det er mistanke.
Økonomisk kriminalitet i idretten er en utfordring som vi i Oslo kjenner på kroppen, kanskje mer enn andre – men det er naivt å tro at slikt bare er et storbyproblem.
Oslo Idrettskrets møter veggen når vi får vanskelige saker i fanget og granskning må til for å klarlegge faktum i saken og etablere grunnlaget for en eventuell anmeldelse eller påtale.
Vi må erkjenne at idrettens oppfølging og håndtering av slike saker ikke er god nok. Vi må ta grep for å sikre at idrettsorganisasjonen skal jobbe profesjonelt og enhetlig innenfor samfunnets standarder. Derfor har Oslo Idrettskrets fremmet forslag til idrettstinget om å opprette en egen ressursgruppe for granskning av økonomisk kriminalitet.
Hvordan vil vi løse det?
Vi ser at Idrettsstyret mener at kompetanse på dette området bør dekkes gjennom ressurser i NIF sentralt og i idrettskretsene. Vi er enige i at forebygging og avdekking av økonomisk kriminalitet er noe organisasjonsleddene bør prioritere høyt. Vi er også enige i at idretten bør ha tilstrekkelig kompetanse til å kartlegge faktiske forhold og vurdere disse opp mot aktuelle straffebestemmelser.
Nettopp derfor trengs et sentralt organ istedenfor tilfeldig spredt kompetanse og kapasitet. Det er viktig for granskningens uavhengighet å opprette eget tingvalgt organ med egne tillitsvalgte.
NIF har ikke den kapasiteten som kreves og har ikke klart å prioritere å bygge det opp de siste fire årene. Dette til tross for at forrige idrettsting eksplisitt vedtok det som et tillegg til IPD. Vi tror uansett ikke det er riktig at NIFs administrasjon med alle sine ansvarsområder også skal ivareta rollen som granskningsenhet. Vi trenger den kompetanse og uavhengighet vi kan få gjennom et særskilt organ.
Oslo Idrettskrets ønsker derfor en egen idrettens ressursgruppe for granskning av økonomisk kriminalitet som på forespørsel kan bistå organisasjonsleddene med å veilede, klarlegge, underbygge og dokumentere faktiske forhold og ansvarsforhold ved uønsket eller ekstraordinær hendelse.
Formålet med granskning er å klarlegge faktiske forhold og ansvarsforhold. Oppgavene er å forebygge og avdekke økonomisk svindel, klarlegging av faktum i saker av en viss størrelse og samarbeide med politiet. Akkurat slik praksis er i stadig flere private og offentlige virksomheters utrederavdelinger.
Den samfunnsmessige reaksjon i form av etterforskning, tiltale og straff er forbeholdt politi og påtalemyndighet. Men idretten må slutte å kun henvise til politiet. Vi må selv kunne foreta granskning slik at anmeldelse kan leveres og etterforskning starte.
Etablering og drift av enheten kan medføre kostnader for idretten, men vil samtidig forebygge, redusere og forhindre tap i form av økonomisk kriminalitet. Den potensielle kostnaden for norsk idrett i form av omdømmetap ved å ikke etablere en slik sentral ressursgruppe kan bli svært stor.
Hvorfor er det så viktig?
Idrettsstyret mener det ikke finnes tallmateriale som dokumenterer anførslene om at idretten i økende grad er en arena for økonomisk kriminalitet. Vi som jobber med idrettslag opplever det ikke slik.
Det er uansett naivt å tro at norsk idrett er noe annerledes enn det norske samfunnet som helhet. Vi kan vise til dokumenterte trender i en fersk rapport fra Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter (NTAES) vedr bedragerier rettet mot næringslivet. Vi mener trendene er direkte overførbare til organisasjonslivet. Rapporten påpeker blant annet at:
- Bedragerier mot næringslivet kan ikke etterforskes bort. En proaktiv tilnærming med koordinert samarbeid mellom myndigheter og næringsliv og rask respons, er en forutsetning for å bekjempe bedragerier.
- Bedragerianmeldelser øker: Antall bedragerianmeldelser har økt med 36 prosent de siste 10 årene. I 2018 ble det anmeldt over 22.000 bedragerier i Norge.
- Små og mellomstore foretak er særlig utsatt: Forsøk på bedrageri rammer alle typer virksomheter. Hvorvidt forsøket lykkes, beror på foretakets håndteringsevne. Små og mellomstore foretak er særlig utsatt for bedragerier fordi de ikke har kapasitet til å sikre seg mot kriminalitet.
- Høye mørketall, lav anmeldelsestilbøyelighet: Mørketallene er trolig svært høye, mens tilbøyeligheten i næringslivet for å anmelde bedragerier er lav. Opplevelsen av at det er ressurskrevende å anmelde samt manglende mulighet til å få tilbake det økonomiske tapet, medfører at mange ikke anmelder. Frykt for tap av omdømme dersom bedrageriet gjøres kjent, bidrar til ytterligere lav anmeldelsestilbøyelighet.
- Gjensidig avhengighet: Politi og næringsliv er gjensidig avhengig av hverandres informasjon for å bekjempe bedrageri. Det er behov for samlet kunnskap og koordinert innsats for å forebygge og etterforske. Det er allerede etablert samarbeidsordninger mellom politi, næringsliv, finansbransjen m.fl. Velrettede tiltak i egen organisasjon gir kunnskapsbasert kriminalitetsbekjempelse i politiet. Små og mellomstore foretak, som utgjør 90 % av norsk næringsliv, har ikke kapasitet eller ressurser til å delta i samarbeidsfora og går glipp av viktig informasjon for å iverksette interne tiltak.
- Fornærmede må ha dokumentasjon: Politiet er opptatt av å etterforske de riktige sakene. Fornærmede i bedragerisaker forventes å bidra med dokumentasjon av ulik karakter
Oslo politis analyse «Trender i kriminaliteten 2018-2021» viser at det har vært, og fortsatt vil være, en betydelig økning i økonomiske lovbrudd:
- Oslo politidistrikt erfarer at økonomisk kriminalitet generelt ofte begås av multi-kriminelle, dvs personer som begår flere typer lovbrudd. Mange av disse driver også med legal virksomhet og opererer i gråsoner mellom legal og illegal handel. Dette gjelder personer som er godt kjent for kriminalitet fra tidligere, alt fra annen vinningskriminalitet til hallik- og gjengvirksomhet. De kjenner ofte det norske nærings- og arbeidslivet godt, og utnytter grensene og smutthullene som finnes i et system som langt på vei bygger på tillit.
Ifølge Kripos er det utbredt at:
- kriminelle med tilknytning til gjengmiljøet forsøker å bygge opp lovlige virksomheter ved siden av eller i sammenheng med den ulovlige aktiviteten de holder på med. De er involvert i en rekke bransjer, f.eks. matbutikker, kafè og resturantdrift, bilpleie etc.
Det er ikke alltid lett å skille mellom den lovlige og ulovlige aktiviteten. Det er eksempler på at de legale virksomhetene kan knyttes til blant annet bedrageri, hvitvasking og trusler og annen langt mer alvorlig kriminalitet. Oslo Idrettskrets har kjennskap til og begrunnet mistanke om at idrettlags styrer infiltreres av kriminelle aktører.
Vår oppfatning er at et idrettslag egner seg som skalkeskjul for kriminell virksomhet med mindre risiko for avsløring enn hva tilfelle er i næringslivet. Slik kan vi ikke ha det i norsk idrett.