Byråden poengterte at når byen vokser må oppgavene løses på en smartere og mer effektiv måte. Hun ba idretten i Oslo om hjelp og samarbeid til de gode løsningene:
- Hvordan kan vi få plass til mer aktivitet?
- Hvor i byen er det hvite flekker på kartet og hvordan kan vi få i gang idrettsaktiviteter der?
- Hva ønsker jentene i ditt lokalmiljø?
- Hvordan kan vi øke deltakelsen?
Les hele talen nedenfor.
Se også:
Idrettsbyrådens tale til OIKs kretsting 11. juni
Kjære Oslo idrettskrets.
Idretten fungerer! Idretten gir innhold i livet. Idrett er mestring og deltakelse. Det er fantastiske prestasjoner og hemningsløs glede. Vi husker alle «mirakelet i Marseilles» da Norge slo Brasil i fotball. Når håndballjentene tar gull. Vi gleder oss til VM i fotball
Men idretten er også uendelig mye mer enn antall medaljer blant de få som er på toppen. Selv skal jeg ikke skryte på meg å være noen atlet. Men jeg elsker at unger spiller fotball, at folk har lidenskap for noe, at dugnadsviljen er stor. Jeg liker det samlende, det glade og rare med idretten. Jeg tror på det at idrett forandrer livet. Idretten skaper vennskap, samhold og lagmoral, gir mulighet til å utvikle sosiale ferdigheter, eller en kilde til å drømme seg bort fra der man er.
Idretten tar ansvar for folk rundt seg - det er folkehelse! Gode vaner skapes tidlig, mens uvaner kan dannes hele livet. Dere som er en del av et godt idrettsmiljø vet at om man får fysisk aktivitet inn i blodet så er det noe man kan glede seg over livet ut.
Og livet består jo av alle disse dugnadstimene, gleden over å få til noe sammen med andre, og av og til den sure følelsen av selvmål, eller ting som gikk på ræva.
Samarbeid mellom kommune og krets
«Idrettsglede for alle» har vært et mantra i idretten i årevis. Byrådets mål er uttrykt litt annerledes, men innholdet er det samme: Nemlig at alle som ønsker det skal kunne drive idrett og fysisk aktivitet. Jeg vet dere har høye forventninger til meg, og hva byrådet kan få til. Det er bra - for det er gjensidig - jeg har også høye forventinger til samarbeidet med dere.
For i en by som Oslo er det en rekke uløste oppgaver som ikke kommunen kan løse alene. Kommunen er kun en tilrettelegger - dere i idretten hjelper oss å fylle anleggene med aktivitet. Engasjementet hos innbyggerne i byen er helt avgjørende. Det er mye dugnadsaktivitet som trengs for at barn og unge skal ha et bra tilbud. Det gjelder uansett om det er snakk om ski, karate eller fotball. Frivilligheten og organisasjonslivet er det som bærer aktiviteten. Jeg er veldig glad for at kommunen og idrettskretsen jobber mot samme mål i denne byen. Det gjør det mye lettere for meg som byråd å faktisk få til noe. Tusen takk for det!
Sosioøkonomiske forskjeller og deltakelse
Jeg tenkte jeg skulle snakke litt om deltakelse i idretten. Jeg ønsker at alle som vokser opp i Oslo, og alle som bor i Oslo, skal ha like muligheter til å være aktive og være en del av et idrettsmiljø. I byrådserklæringen har byrådet lagt vekt på å legge til rette for at alle skal ha lik mulighet til å delta i idretten uavhengig av alder, kjønn eller økonomi. Kommunen har med denne ambisjonen et særlig ansvar for å legge til rette for deltakelse i idrett og friluftsliv for mennesker som opplever barrierer.
Jeg skal ikke svartmale, for Oslos befolkning er faktisk svært aktive. Og deltakelsen i Osloidretten har aldri vært større enn nå. Spesielt i barneidretten er det stor deltakelse.
Oslo er en by med store sosioøkonomiske forskjeller. Det er dyrt å skulle sende barna på fotballcup. I tillegg til kostnader til utstyr, transport og alt det andre. At aktiviteter koster mye vet jeg godt som har barn selv. Og dessverre har vi sett en rimelig heftig økning av kostnader for barn- og ungdomsdeltagelse. Realiteten er at mange barn blir holdt utenfor fordi at foreldrene ikke har råd. Generelt er andelen som deltar i idrett om lag dobbelt så høy i de øverste sosiale lagene enn i de nederste. Spesielt jenter med innvandrerbakgrunn er en gruppe med langt lavere deltakelse enn andre. At mange av de ressurssvake klubbene sliter med å matche tilbudene til klubbene med større ressurser skaper ytterligere skjevheter. Å trene i kommunens anlegg er et fellesgode som skal gis til flest mulig uten store økonomiske barrierer. Slik situasjonen er nå har mange klubber i Oslo så høye priser at det blir vanskelig ikke bare for de fattigste familiene. Og her må jeg være klar – her har idrettslagene et ansvar for å skape inkluderende miljøer og for å iverksette tiltak for å holde kostnadene for deltagelse nede. Her er vi og idretten på lag.
Kommunen prøver også å tenke kreativt for å finne måter som kan bidra til å trekke i riktig retning. Et eksempel er at Oslo kommune nå har inngått samarbeid med Obos, som skal bidra med støtte til rehabiliteringen av inntil fem kunstgressbaner i året, og undervarme på to baner.
Tidligere har modellen vært slik at kommunen har lagt kunstgresset, mens klubben har tatt kostnadene ved å legge undervarme, slik at banen kan holdes vinteråpen. Vi har sett at en del klubber ikke har hatt råd til å ta kostnaden med undervarme. Gjennom Obos-samarbeidet skal det nå legges undervarme på Caltexløkka på Tøyen og på Kalbakken.
Idrettens Hus Nordbyen er et annet eksempel, der det lokale idrettslaget tok initiativ til samarbeid med en privat eier av et industrilokale om realisering av et idrettsanlegg. Idrettslaget kontaktet kommunen, og det ble bevilget penger til å inngå en leieavtale mellom kommunen og den private bygningseieren. I leieavtalen som er inngått skal den private aktøren oppgradere bygningen med idrettshall og lokaler til turn og kampsport, samt garderobefasiliteter. Dette tilfellet har vært en svært effektiv måte å realisere et idrettsanlegg på. Ved å ta i bruk et allerede eksisterende bygg unngår man tidkrevende reguleringsprosesser, samt at byggetiden naturlig nok blir kortere enn ved å bygge helt nytt. Siden initiativet kom fra det lokale idrettslaget, får man også et sterkt eierskap til anlegget i lokalmiljøet. Anlegget vil bli ferdigstilt på nyåret i 2019.
Disse eksemplene på samarbeid mellom kommunen, det private og frivilligheten viser at det er mulig å finne løsninger. Vi må bare tørre å tenke litt utradisjonelt.
Anleggsdekning
Så hvordan står det til med anleggene våre? Det vet vel dere bedre enn noen andre. Det er ingen hemmelighet at Oslo kommune har Norges laveste anleggsdekning. Og det er store forskjeller i anleggsdekningen rundt omkring i byen. Det siste svømmebassenget som åpnet i Oslo var på Holmlia - for 35 år siden. Det er ikke bra. At unger lærer seg å svømme er faktisk livsviktig. Og det er derfor vi nå skal pusse opp dette badet. På samme måte som vi gjorde på Romsås. I tillegg til at det kommer nye bad på Manglerud, Stovner og Tøyen.
Oslo er en stor by med mange innbyggere og korte avstander. Derfor kan vi utnytte anleggene våre på en helt annen måte enn andre deler av landet. Vi kan fylle anleggene i et mye større tidsrom enn du kan i Kirkenes eller på Elverum. Innbyggertettheten i Oslo gjør at utnyttelsesgraden i anleggene er svært høy, der aller fleste anlegg er i bruk fra morgen til sent på kveld. Men dette fører jo med seg mye slitasje. Det er fortsatt mange steder som trenger rehabilitering.
I motsetning til hva mange tror er det ikke Groruddalen som er verst stilt. Aller dårligst anleggsdekning har vi i indre by. Idrettsanlegg er arealkrevende, og det er ikke alltid så enkelt å skulle bygge nytt. Prakteksempelet i så måte er jo Dælenenga. I oktober i fjor vedtok bystyret å rive det gamle klubbhuset og bygge en ny flerbrukshall på tomta. Fylkesmannen har nå vedtatt å støtte innsigelsene fra Riksantikvaren, mot at klubbhuset rives. Og saken ligger nå til avgjørelse hos kommunal- og moderniseringsdepartementet. Det er altså ikke viljen det står på. Men det er først og fremst trist for alle barna i området som har et elendig tilbud.
Behovsplanen og anlegg
Min sjef Raymond Johansen snakket litt om kommunens behovsplan for idrett og friluftsliv da han var her på kretstinget i 2016. Behovsplanen er vårt politiske styringsverktøy, som skal synliggjøre investeringsbehovet på idretts- og friluftsområdet for de kommende 10 årene. Den gang Raymond var her var planen flunkende ny og den første av sitt slag i kommunen. Vi hadde høye ambisjoner. Vi lovte et taktskifte i anleggsutbyggingen. Nå, nøyaktig to år senere, må jeg få lov til å si at planen så langt har vært en suksess. Byggingen har kommet opp i bra marsjfart. Vi arbeider nå med rullering av planen og om ikke lenge skal den behandles i bystyret sammen med byrådets forslag til budsjett og økonomiplan.
De to siste årene har kommunen:
- Rehabilitert 19 kunstgressbaner
- 5 nye kunstgressbaner
- 2 rehabiliterte friidrettsbaner
- 2 rehabiliterte tennisanlegg
- 4 flerbrukshaller
- 1 skatehall
- 1 sandvolleyballanlegg
- 1 midlertidig ishall
- 1 nytt skianlegg/rulleskianlegg
- 1 landhockey/kunstisbane
- Nye nærmiljø- og aktivitetsanlegg
- Samt små og store rehabiliteringer og oppgraderinger av diverse idrettsanlegg
I 2018 er Oslo norgesmester i idrettsinvesteringer med 4,9 milliarder til idrettsanlegg de neste fire årene. Dette er en økning på 800 mill. fra 2017-budsjettet.
Vi har nå disse prosjektene i gjennomføringsfase:
- 5 nye kunstgressbaner
- 6 kunstgressbaner rehabiliteres
- 2 ishaller
- 2 friplasser
- 1 ro- og padlebane
- 7 flerbrukshaller
Og vi stopper ikke her. Under planlegging har vi:
- 27 flerbrukshaller
- 1 ishall
- 3 svømmehaller
- 1 skianlegg, videreutvikling
- 1 friidrettshall
- 1 skatehall
- 1 cricketanlegg
- Og kunstgressbaner
En annen ting jeg har lyst å skryte av er at Oslo i år fikk 122 millioner kroner i spillemidler. Oslo var for få år siden det fylket som fikk nest minst tippemidler av alle i rene kroner og øre. Bare Finnmark fikk mindre. Når man ikke satser på å bygge idrettsanlegg så får man heller ikke noen stor del av potten. Da jeg startet som byråd var det å krysse 100-millionersgrensa et stort mål. Fra å ha vært nest dårligst i landet er vi nå på få år blitt et av fem fylker over 100 millioner. Vi la lista høyt og nå har vi altså hoppa over
Fotball/granulat:
Jeg har lært av fotballkretsen, at kunstgress gir seks ganger så mye banetid som en vanlig gressbane. Med kunstgress har fotball blitt en helårsidrett. Fra starten av 2000-tallet hadde Oslo en stor kunstgressbanesatsing fordi det var et prekært behov. De siste årene har vi tatt opp igjen satsingen. Når dette året er omme skal vi ha 99 baner i Oslo.
Dette er ikke så aller verst! Men mange baner betyr også mange tonn med gummigranulat. Og vi kjenner jo alle til den diskusjonen. Bystyret vedtok i desember i fjor et sett med krav for å fremme utviklingen av mer miljøvennlige kunstgressbaner. Fokuset på miljø og gummigranulat er bra, og det gjør at vi i kommunen må tenkte innovativt og ta i bruk nye løsninger. Jeg trenger at idretten følger opp. For eksempel har vi innført strenge, men nødvendige retningslinjer når det gjelder vinterdrift av banene. Ved bygging av nye baner blir det nå iverksatt tiltak som fysiske avgrensninger rundt banen, tette kumlokk, eget areal for snødeponi med fast dekke osv., slik at granulatet ikke havner utenfor banen, eller i vann- og avløpsnettet. Vi vil videre utfordre leverandørmarkedet på å utvikle og levere nye løsninger og produkter for å minimere at granulat forsvinner fra banene. Og vi har høye ambisjoner og systematisk arbeid for å være veldig gode på vedlikehold av kunstgressbaner.
I det reviderte kommunebudsjettet ble det også satt av to millioner kroner til opprydning av gummigranulat. Prosjektet går ut på å «støvsuge» områdene rundt banene for granulat, å slamsuge alle kummene på banen hvor granulaten har havna, og montering av nye kumlokk som hindrer at granulat forsvinner ned i kummene på nytt.
Avslutning
Helt til slutt vil jeg si noen ord om Oslo idrettskrets:
Dere har en sentral rådgivende funksjon for Oslo kommune i utvikling og drift av idrettsanlegg. Oslo idrettskrets har vært en stor pådriver i å videreutvikle et samarbeid med kommunen. Det er viktig for oss å ha et sterkt og samlende idrettsorgan i vår dialog for å oppnå best mulig resultater for idretten samla sett. Oslo idrettskrets spiller en avgjørende rolle i å legge til rette for at kommunens anlegg blir fylt med idrettsaktivitet. Og dere er viktige for samarbeidet med idrettslagene som vi har driftsavtaler med, og med særkretsene.
Og enda en ting. Jeg støtter kretsen i arbeidet med oppfølging av handlingsplanen fra 2015 samt prioritere støtte til de som trenger det mest. En klassedelt idrett harmonerer dårlig med visjonen vi har. Idretten skal være for alle.
Jeg vet jeg har sagt dette før, men hjelp meg med dette:
Jenter har lavere deltakelse i organisert idrett enn gutter. Hva ønsker jentene i ditt lokalmiljø? Hvordan kan vi øke deltakelsen?
Når byen vokser som den gjør må oppgavene løses på en smartere og mer effektiv måte. Hvordan kan vi få plass til mer aktivitet?
Hvor i byen er det hvite flekker på kartet og hvordan kan vi få i gang idrettsaktiviteter der?
Og hvordan kan vi redusere skillet i idretten?
Alt dette er viktige problemstillinger som må tas tak i dersom vi skal oppnå at alle som ønsker det skal kunne drive idrett og fysisk aktivitet. Såpass skylder vi de oppvoksende generasjoner. Vi vil ha folk ut og i fysisk aktivitet. Det handler om folkehelse, fellesskap og mangfold.
Til lykke med årets kretsting!