I dag har jeg vært med på et tiltak som Idrettsforbundet gjennomførte i forbindelse med Ungdoms-OL på Lillehammer. Flyktninger fra et mottak for enslige, mindreårige asylsøkere fikk sin første smak av norsk snø, stumpeski og langrenn. Det var strålende!
Flyktninger fra Syria, Afghanistan, Eritrea og Albania har få eller ingen erfaringer med snø og ski – naturlig nok. Men møtet med lek og idrett på Birkebeineren skistadion ga smil, latter og masse positive erfaringer.
Jeg tror ikke at flyktningene visste hvem kronprinsparet var, men nå vet de det. Både kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit var instruktører og sammen med idrettsstyremedlemmer og tidligere skistjerner, delte de sin kompetanse og entusiasme for ski med lydhøre og mottakelige flyktninger. Jeg er sikker på at fremgangen som jeg så, kan komme til å ende opp i skiglede også for flyktningene som blir i Norge, men det er ikke det viktigste.
«Kronprinsparet viser vei med sitt engasjement»
Det viktigste er eksemplet på idrettens «merverdi». Etter min mening er innsatsen som idrettslag og andre frivillige organisasjoner gjør overfor flyktninger i hele Norge, det aller viktigste vi som samfunn kan gjøre i den situasjonen vi er i. Vi inkluderer inn i våre lokalsamfunn, våre tradisjoner – våre liv.
Det går ikke an å undervurdere det som kan skje når mennesker møtes. Det gjelder å legge til rette for det. Kun da gir det mening å snakke om inkludering. Idretten skaper denne møteplassen der forandring kan skje – og vil skje. På idrettens arenaer er aktivitet felles språk.
Under åpningsseremonien på Ungdoms-OL siterte den sørfrikanske tenåringen Rachel Elizabeth Olivier Nelson Mandela: «Sport has the power to change the world». Det tror jeg på. Men jeg tror ikke idretten alltid skal ha perspektivet å forandre hele verden. Det er tilstrekkelig å påvirke liv – enkeltliv.
«Idrett forandrer liv»
Jeg tror at møtet mellom flyktningene på asylmottak over hele landet, og idrettslagene som bryr seg, forandrer liv. Jeg tror at enkeltmennesker som stiller opp for alle om har flyktet fra krig og redsler, bidrar litt til et litt bedre liv for noen.
Jeg kjenner at jeg blir utrolig ydmyk for alle som stiller opp for å inkludere flyktninger. Jeg er stolt over det engasjementet som idrettslag over hele landet har vist. Jeg håper vi er i stand til å opprettholde det gode arbeidet. Vi får og har fått god anerkjennelse av myndighetene både sentralt og lokalt. Det trenger vi fortsatt.